Fallen For Mørket

Del 1 - "Han"

«Nå kommer jeg og tar deg», sa han.

Han sa det oftere nå enn før. Jeg vet at det er en han; stemmen er som natten: mørk, og dyster. Han har hvite tenner; de er spisse, og øynene er mørkerøde, akkurat som blod. Jeg vet hvem det er, han kommer til meg når han vil; han tenker aldri på meg. Han vil bare ha meg vekk, ta livet ut av meg. Han vil stjele meg fra alle andre. Jeg kjenner han, men jeg kan ikke gi han et navn; da får han makt. Mer makt enn jeg har gitt han fra før. Å la han ta meg kan jeg ikke gjøre, jeg er for sterk til å gi etter. Jeg er vant med alt slitet.

Han hvisket det til meg i dag tidlig; jeg våknet av det. Mandags morgen er alltid verst; en helt ny uke. Det er alltid det same slitet, og bare tanken på å stå opp er nesten kvalmende. Jeg føler meg syk, men det er min feil. Det er i alle fall det de sier; de på skolen, foreldrene mine og han.

Jeg tror på dem siden det er alle mot meg. Jeg kan ikke få han vekk, han har sugd seg fast i tankene mine og kommer ikke til å slippe taket. Føttene svinger seg selv ut av sengen, mens hendene mine automatisk drar seg gjennom det lange, brune håret som er i øynene mine.

Svimlende går jeg ut på badet og famler meg fram til lysbryteren. Lyset gjør vondt i hodet, men jeg subber inn i dusjen. En blir svett av mareritt. Jeg har mareritt hver natt, men det er alltid det same: øde, tørt og tomt mørke. I det mørket står jeg, eller sitter, alltid alene. Så kommer det noen - jeg vet hvem det er - men jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre. Rett før han skal til å røre ved ryggen min og jeg kjenner jeg blir kald, så våkner jeg. Alltid. Jeg våkner andpusten og oftest av stemmen hans.

Etter at jeg har dusjet går jeg og spiser. Jeg tygger sakte siden jeg har god tid, men maten smaker ikke noe. Matlysten min har forsvunnet etter at han kom til meg - alt smaker papp - og jeg sluker maten nå selv om jeg har god tid. Jeg drar meg selv ut av stolen, ut på gangen og etterpå ut av døra. Helst vil jeg bare ligge hjemme i det behagelige mørket, men skolen er viktigere enn det. Skolen må gjennomføres, hver dag, og det er hele framtiden min.

Framtiden min ligger i hendene på stedet jeg liker minst i hele verden, og med menneskene som jeg hater mest. Framtiden min ser «lys ut», seier lærerne; de tror jeg er smart. «Lys og smart», tenker jeg. Like smart som grovbrødet jeg nettopp spiste. Like lys som mareritta mine, og like lys som hjertet hans. Det ironiske er at det eneste med framtida min som har antydning til lys er kjæresten min, Elena.

Ironien ligger i navnet hennes. Det betyr «lys». Jeg vet hun er en del av framtiden min, det er henne jeg vil ha, henne jeg deler alt med og henne som forstår meg best. Hun tar seg tid til meg og prøver i alle fall å forstå, og hun trøster meg når han blir for mye for meg.

<><><><><><><><><>

~Neste del kommer om ca en uke. Slenger med et lite utdrag fra det ;) Sees neste uke~

≈ Vi gikk inn i gangen på skulen, og jeg ser med en gang hvordan guttenes øyne måler henne ovenfra og ned. Jeg tar et fast tak rundt midjen hennes, før vi hører klokkene ringe inn til første time... ≈

~Vil også minne om at dere burde sjekke ut min søsters (ida_ri) historie som ligger på #10 innenfor sjangeren "Romance". Sykt stolt av henne ;) ~