Fallen For Mørket

Del 3 - Guttene

  Timene snegler seg frem til det er mat. Alle tallene går inn det ene øret og roter rundt i hodet før jeg tvinger dem ut igjen. Det at Abraham Lincoln var den 16. presidenten i USA interesserer meg ikke. Jeg driter i det.

  Jeg går fort mot kantina. Der finner jeg bordet der jeg og Elena pleier å sitte; hun sitter der allerede med Hilde. Jeg finn fram penger til mat og stiller meg i køen.

Mens jeg står der ser jeg de populære guttene gå bort til Elena; den ene tar tak i en av hårlokkene hennes. Jeg ser at hun ber ham om å gå vekk, men han og guttene fortsetter med å plage henne. Med lange steg går jeg bort til dem, skyter fram brystet litt slik at alle timene på treningssenteret viser gjennom genseren. Jeg ser at guttene trekker seg litt tilbake, men ikke helt. Da jeg kommer nærme nok hører jeg hva de sier til henne, og jeg kjenner musklene mine trekke seg sammen. Hjertet pumper hardt, og jeg kjenner pulsen i halsen tromme for raskt mot huden min.

  «... egentlig du ser i ham? Penger? Muskler? Han er jo ikke litt fin til å se på en gang», sa lederen i gjengen med en nedlatende tone. «Der kommer jo hunden din, akkurat i tide.» Jeg går tilsynelatende rolig bort til stolen ved siden av Elena og begynner å spise som om jeg ikke hadde merket hva som skjedde.

  «Fy faen han er stygg», hører jeg en annen gutt hviske.

Han er helt ved siden av hodet til Elena, og kommentaren var tydelig ment til både meg og henne. «Kan ikke du bare gi faen nå, Henrik.» Elena er rød i ansiktet av sinne, og hun har nesten tårer i øynene. Henrik fnyser mens Elena skubber ham vekk. Hun pleier ikke å banne, i alle fall ikke foran andre folk. Jeg reiser meg sakte og stiller meg bak Henrik. Han snur seg rolig.

Før jeg får tenke en tanke spytter han meg i ansiktet. «Det gjorde seg, tenker jeg», lo han, før latteren brått ble avbrutt av den høyre hånden min. Resten av guttene hopper på meg, men så lenge som jeg har trent, og alle timene med Kickboksing så er det ingen sak å komme meg ut av kampen.

Jeg holder dem på avstand til lærerne kommer for å bryte opp slåssingen. Lærerne kjefter og spør hvem det var som begynte. Siden det var de fem guttene og Hilde mot meg og Elena så fikk jeg skylden. Dette ender selvsagt opp med telefon hjem, anmerkning og et par timer gjensitting.

  Da skoledagen endelig er slutt, og timene med gjensitting er overstått, går jeg hjem til Elena. Jeg går opp trappen og finner henne på rommet hennes. Hun ligger midt i den store, myke dobbeltsengen og stirrer tomt på det hvite skråtaket. Jeg setter meg på sengekanten og stryker henne ømt på kinnet. Hun ser på meg, og setter seg opp for å gi meg en lang klem. Da hun trekker seg tilbake ser jeg at det er noe galt. Elena har et trist uttrykk i øynene, men jeg klarer ikke å forstå hva det er. Jeg kjenner hånden hennes mot kinnet mitt, og jeg lukker øynene.

«Unnskyld Elena.»

Øynene mine åpner seg når hun lar hånden sin falle fra ansiktet mitt. «Det er jeg som skal si unnskyld. Jeg kan ikke forstå hvordan du har det, jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg, og jeg føler meg bare fortapt når du er lei deg. Alt blir liksom bare min feil, og folk plager meg», sier Elena hurtig i et plutselig utbrudd.

  Jeg tar hendene hennes, og prøver å få henne til å slappe av. «Alt kommer til å gå bra Elena, det er ikke noe som er din feil. Ikke bry deg om hva guttene sier, de kjenner deg ikke. De kjenner ikke meg heller.» Jeg følte panikken spre seg inne i meg, og at han kom snikende tilbake. «Du er alene nå, hun vil ikke ha deg», hvisket han stille til meg. Nei, jeg kan ikke miste henne, jeg kan ikke miste alt jeg har.

><><><><><><

~Nå er det ikke mye igjen her, kanskje 2-3 deler. Novellen er ferdig skrevet, velger bare å legge den ut del for del ;) Husk å lese den romantiske historien til lillesøs ida_ri   :3  Som alltid legger jeg til et lite utdrag fra neste del ~

≈   "...Jeg kan gjøre alt for deg, jeg kan beskytte deg mot alt vondt. Bare ikke legg skylden på deg selv.."   ≈ 

~ Håper veldig at dere fortsetter å lese og liker det :) Setter også pris på ris og ros, så bare kom med det i kommentarene <3 Tusen takk folkens. Snakkes ~