Forsvunnet

Besøk

-Nei, nei, nei, hva skal jeg gjøre? stønnet mamma. Hvor var Sarah? -Kanskje hun gikk tur med Chestnut? Men det er så ulikt henne å ikke gi beskjed, sukket hun. -Kanskje hun dro en tur til Thea? Det pleide hun å gjøre så og si hver dag. Eller, hun pleide...men uansett! Mamma reiste seg opp, tørket tårene, tok på seg yttertøyet og gikk ut.

På veien begynte mamma å tenke. Det kunne jo hende at Sarah var hos Thea, men det forklarte ikke hvorfor rommet hennes var helt hvitt. Hvorfor det ikke var noe der. Noe måtte ha skjedd. Men hva?

Mamma ringte på døra. Etter en liten stund åpnet døra seg. Ut tittet Theas hode fram. -Hei, Kirsti! Var det noe du lurte på? -Ja, eh, er Sarah her? spurte mamma. Thea nølte. -Nei, ærlig talt, så har vi ikke snakket så mye sammen på en god stund...har hun ikke fortalt deg det? Mamma ble litt forvirret. Hva var det Thea mente? -Eh, nei...er det noe spesielt som har skjedd? spurte hun. -Nei, ikke noe spesielt, svarte Thea. -Vi har bare vært litt uenige i det siste, det er alt. Thea virket litt trist. Kanskje hun savnet Sarah? Hun fortsatte å snakke. -Men jeg håper alt går bra med henne. Har det skjedd noe? Mamma hadde ikke så lyst til å svare. Men det måtte hun jo, når hun hadde kommet hele veien hit med problemet. Hun trakk pusten dypt. -Jeg kan ikke finne henne. Og jeg vet jeg ikke har så god grunn til det, men jeg er ganske bekymret. Det er så ulikt henne, vet du. -Ja, Sarah pleier som oftest å si ifra...sa Thea. -Men det kan jo hende at hun bare gikk tur med Chestnut? -Ja, svarte mamma. -Men det skjedde noe rart når jeg prøvde å komme inn til rommet hennes... hun trakk pusten. -Alt var helt hvitt. Som om alt har forsvunnet. Hun så opp på Thea. Thea virket som et spørsmålstegn. -Jeg tror ikke jeg skjønner helt...svarte hun. -Tror...tror du kanskje at du kan vise meg det? Mamma nikket før hun og Thea gikk mot huset. De gikk inn og opp mot Sarah sitt rom. Mamma stoppet med døra på håndtaket og snudde seg mot Thea. -Dette er noe jeg ikke skjønner...men du trenger ikke å være redd. Thea nikket lavt. Mamma snudde seg mot døra. Hun pustet dypt. Så åpnet hun den sakte opp.

Thea gispet. Øynene hennes ble store. Hun stammer forvirret. -Men, men, men... Hun ble skikkelig fortvilet. -Thea, det går fint, sa mamma. -Det går bra. -Men...hvordan? spurte Thea. -Jeg vet ikke, svarte mamma. -Alt jeg vet er at jeg vil ha tilbake datteren min. Mamma begynte å bli våt i øynene. -Hva om det har skjedd henne noe? Hun begynte å gråte. Thea prøvde å trøste. -Dette kommer til å gå bra. Jeg...jeg skal hjelpe deg å finne henne. Alt dette kommer til å gå bra.