Jeg skjønte ingenting. Jeg klarte ikke å tenke. Det var så mye. Så mye som hadde skjedd. Dette var jo ikke vanlig. Å bare forsvinne, liksom. Bli borte. Eller, jeg visste jo ikke om det var jeg som hadde forsvunnet, det kunne jo like gjerne vært alle de andre. Men det var så vanskelig å forstå. Det var så mange spørsmål. Hva hadde skjedd? Hvordan hadde det skjedd? Og hvorfor hadde det skjedd?
Jeg så på Chestnut. Stakkars ham. Han ville ut. Han satt og skrapte på døra, det han pleier å gjøre når han vil ut. Men jeg kunne ikke slippe ham ut, for det var jo ikke noe der! Det var bare meg og ham nå. Det fikk meg til å tenke. Meg og ham. Hva om vi aldri får se familien vår igjen? Hva om jeg aldri får sett noen av vennene mine? Hva om jeg aldri får se noen andre noen gang igjen? Jeg klarte ikke tenke på det. Det begynte å svi i øynene mine. Det går ikke! Jeg må da få se dem igjen?
Hvorfor måtte dette skje? Det var så urettferdig! Jeg så ut av vinduet mitt igjen. Alt var fortsatt hvitt. Dette er jo ikke mulig. Det må da være en forklaring på dette. Det finnes et svar på hvert spørsmål man har. Og akkurat da hadde jeg tusen. Jeg klarte ikke dette mer. Hva om...nei, jeg klarte ikke dette mer. Det ble for mye.
Var dette skjebnen? Var jeg dømt til å blir revet bort fra alle de jeg elsker for resten av livet? Jeg hadde da ikke gjort noe så jeg fortjente det! Det var ikke rettferdig. Men likevel så visste jeg ikke om noe jeg kunne gjøre for å fikse dette. Jeg tenkte. Nei, jeg skjønte ingenting.
YOU ARE READING
Forsvunnet
AdventureSarah sitter og kjeder seg på rommet sitt en fredags ettermiddag. Hun har ingenting å gjøre. Det er bare så kjedelig! Men når hun ser ut av vinduet er alt hvitt. -Kanskje bare litt tåke. sier hun til seg selv. Men nei. Når hun åpner døra til resten...
