The mysteries at F. Prescott Academy

to ~ definisjon på perfeksjon

April - 27. juni

"Hei, og velkommen hit! Håper ikke turen ble for lang." Lød en hyggelig kvinnestemme. Jeg kikket rundt for å se etter kilden stemmen kom fra, og blikket falt på en smilende kvinne  i midten av trettiårene. Hun hadde lyst, blondt hår, som meg selv, og brune øyne, tynn og spiss nese og høye kinnben. Tross det lyse hodet var de fyldige øyenbrynene naturlig mørke, om det ikke var en sabla god øyenbrynsstylist sitt beste verk, da.
Hun så ikke spesielt sminket ut, og hun var uten tvil veldig pen, heldig. Hun hadde lette nyanser av smilerynker ved øynene og røde kinn, som om hun hadde vært ute på vinteren. Lyse, nesten usynlige fregner strødd over nesen og nakne, velformede lepper. Det som tilsynelatende var rektoren min var slående vakker, hun kunne like gjerne vært modell, med sine velformede figurer, lange ben og nydelige ansikt.

"Ikke bekymre deg, å kjøre noen timer gjør oss ingenting." Smilte moren min.

"Cassandra Prescott, men vi er ikke så formelle her så bare kall meg Cassandra. Jeg er rektoren, hyggelig å møte dere!"

Hun rakte fram hånden, mamma tok den, deretter pappa, og jeg til slutt. Hun hadde et fast håndtrykk, takk og pris, og hendene hadde lange pianofingre, ikke klamme, for varme eller for kalde.

"Så, April Davis, huh? Jeg skal ikke spørre hvorfor du er her, for det vet jeg allerede" begynte hun og blikket lurt mot moren min.
"- jevnt over, det mer spesifikke finner jeg ut i morgen når jeg har deg i Engelsk. Du skal få nøkkel til rommet ditt, kart og timeplan pluss diverse senere, etter jeg har pratet med foreldrene dine. Inn til videre kan du gå i klærne dine, men fra og med frokost i morgen og alle stunder utenfor rommet ditt, til leggetid, som foresten er klokken 23.00, skal du gå kledd i uniform. Moren din har fortalt meg størrelsen din, så jeg håper det passer. I mellomtiden, gå å se om du finner deg noen venner, kjære." Informerte hun og viftet med hånden for å jage meg unna.

Jeg rakte henne tommel opp før jeg vendte ryggen mot henne og trasket mot noen av benkene.

Jeg kunne høre elever som lo og pratet bak skolen. I det jeg rundet hjørnet på skolen kunne jeg se alle benkene og bordene. Jeg lot øynene skumme over hele forestillingen foran meg av elever som tullet og ropte, og noen som sprutet vann fra flaskene sine på hverandre. Noen nærmest rullet i gresset med latterkrampen sittende fast i halsen og andre satt rolig og pratet stille sammen. Ganske langt bak kunne jeg se et tomt bord. Alle så så sammensveiset ut og koste seg sånn som det var, så jeg ønsket ikke å trenge meg på. Jeg gikk fort forbi alle, og det så ikke ut til at de la stort merke til meg heller.

Idet jeg gikk forbi et bord fullt av gutter som lo og vitset med hverandre, kunne jeg ikke unngå å møte de stikkende, dog ualminnelig nydelige øyene som stirret på meg. De fire sekundene det varte føltes ut som flere minutter. En ting var øynene, de var helt magiske. Store og gjennomtrengende, boret seg inn i mine og smeltet seg fast i minnet. Men jeg klarte ikke sette fingeren på hvilken farge de var. Selv hvor mye jeg tenkte på det kom det inget svar. Det plaget vettet av meg, men allikevel var det så unikt og eget at jeg ikke kunne annet enn og falle til ro med uvitenheten. De var rammet inn av sorte og lange vipper, men han så ikke feminin ut av den grunn.
Men øynene var ikke alt, jeg var ganske sikker på at jeg kom til å kutte meg selv hvis jeg tok på kjeven hans. Leppene var fyldige og var slike lepper en hver jente kunne dø for. Det bjørnebrune håret hans lå urørt men underlig nok kledde han den bustete frisyren. De mørke lokkene dekket til pannen og komplimenterte øynene hans veldig godt. Huden var umenneskelig plettfri og i en mild brunfarge. Han var rett og slett bedårende.

Han hadde på seg uniformen, som besto av hvit skjorte og grått og blått slips. Sorte bukser og sorte sko. Han hadde en himmelblå genser hengende over skuldrene og skolens logo var trykket på brystlommen på skjorten. Tro det eller ei, så han faktisk utrolig godt ut i uniformen, og den fremhevet det som skulle fremheves. Skjorteermene hadde han dratt opp, så alt fra albue til fingertupper var fullt synlige. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til de bulende musklene på armene hans, og de to øverste knappene på skjorten - som ikke var kneppet. Jeg ville løyet hvis jeg sa han ikke var kjekk, for det var han - helt vanvittig  kjekk faktisk! Faktisk var han definisjon på perfeksjon. Og det var ikke kvalmt en gang!