The mysteries at F. Prescott Academy

Prolog

Jeg stirret tomt på det fortsatt blanke arket. Det arket skulle ihvertfall vært på minst 400 ord nå, men jeg fikk det ikke til. Jeg visste akkurat hva som skulle stå på det, men jeg fikk ikke til å sette ned blyanten. Det gikk rett og slett ikke. Arket så ikke mye ut som et ark lenger, mer som en hvit, uklar blobb på pulten min. Blobben var full av mørke flekker forårsaket av salte tårer som stupte ned fra øynene mine. Jeg var frustrert, sint og lei. Hver eneste dag, hver eneste bidige dag måtte jeg gjenta dette om igjen og om igjen.

Jeg, April Davis på stolen bak pulten min. En så perfekt spisset blyant at det var kvalmt, plassert mellom fingrene mine. Og så denne hvite, abstrakte firkantede blobben liggende på pulten min. Som ventet på at jeg, April Davis, skulle gi den liv. Sette tankene ut i den store verdenen, hvor fartøyet var den kvalme og perfekte blyanten, og paradis var en hvit blobb, så hvit at det stakk i øynene. 

Jeg hadde så lyst, så lyst å få det til, men det gikk ikke. Det tok flere minutter før jeg klarte å løfte armen min, titalls sekunder før den hadde flyttet seg til over arket, så gikk spissen ned mot arket, så nært at det ga meg håp, men så, millimeter før mål, stoppet det. Som en propp, i et rør, jeg kom ikke lenger. Den ville ikke lenger. Det gikk ikke. Og som en million ganger tidligere, strømmet tårene trøstende mot de triste øynene mine, før de forsvant, èn og èn.

Lærerne prøvde å virke trøstende, "Det går bra, du klarer det neste gang.", "Det var nesten, April.", "Og så prøver du på nytt.", "Du kommer nærmere for hver gang!". Men jeg visste at de var nesten like utmattede som meg. Irriterte for at jeg var så teit og dum at jeg ikke en gang klarte å styre kroppen min, skrive et eneste ord. De tenker: "Hvem som helst kan skrive, det er bare skuespill så hun slipper å gjøre noe, den teite lille ungen.".

Jeg hadde gått til psykolog, men det hjalp ikke noe særlig, og han var i tillegg ganske dyr, så jeg sluttet igjen bare noen uker etterpå.

Jeg var helt mentalt utslitt, sint, på meg selv, og øynene sved. Jeg kastet blyanten over rommet så den ufyselige blyantspissen knakk, lyden av blyet som skilte lag gjorde meg merkelig nok lettere til sinns. Jeg grep tak i blobben og rev den i stykker, det som en gang var èn hvit blobb, var nå 12 pluss små blobber. Tårene rant i strie strømmer mens jeg samlet alle blobbene og skviste og moste de sammen til en liten ball av blobber. Og da jeg innså at de ikke ville være sammen, at de var skilt for alltid, kastet jeg de ifra meg. Jeg røsket opp sekken min og trampet ut av klasserommet, trampet gjennom gangene, ut i frisk luft. Jeg trengte friskluft, oksygen, åpent landskap.

Var det enda en ting jeg ikke klarte å kontrollere, var det sinnet mitt. Ble jeg rasende, ble ingen skånet, de måtte redde seg selv.

Jeg løftet opp sykkelen min med en voldsom kraft og tråkket i vei. Vinden blåste ut de gjenværende tårene som hvilte i øyekroken. Vårlufta var kjølig, men hodet mitt kokte av sinne, jeg var absolutt ikke kald, frøs ikke i det hele tatt. Og om det skulle være, følte jeg det ikke, enset det ikke, det bare var, mens jeg ikke la merke til det. Jeg var for oppskaket til å legge merke til noe som helst, inkludert mobilen min som vibrerte i jakkelommen min. 

Etter et kvarters tid kunne jeg se huset mitt. Det stygge men perfekte huset. Det var stort og hvitt, og så ut som at det bar en sånn viktighet. At de som bodde i dette huset, var viktige folk, med viktige jobber, og viktige liv og viktige alt. Så viktig at det var kvalmt, det og.  At møblene var svindyre og bare av ekle designermerker. At alt hadde en standard, en rimelig høy standard. At ikke hvem som helst kunne plassere foten sin der, de måtte nemlig ha en rimelig høy standard, de og. Men det var ikke sånn, det var bare et alminnelig hus, med alminnelige folk, med normale jobber og billige møbler kjøpt på bruktbutikker. Kvalmt, bare kvalmt alt sammen. Så kvalmt at jeg ville kaste opp. Men om jeg bød frokosten min for det kvalme, tilsynelatende viktige huset, var det jeg som var ekkel. Jeg gjorde ikke sånn, jeg orket ikke å gjøre sånn. Å tenke for mye på en ting jeg egentlig ikke likte. At jeg brukte dyrebar, eller det er vel et adjektiv som mulig kan diskuteres, tid av livet mitt på ekle og perfekte ting. Å gi faen, huset fortjente ikke at jeg ga det noe som helst, ikke en gang faen. Jeg gir ikke faen.

Jeg løftet bena opp trappen, trappen med tre trinn istedenfor fire. Åpnet døra og trasket inni det egentlig ikke viktige huset mitt. Og så gikk jeg opp tjuetrinnstrappen min, opp til rommet mitt. Rommet mitt var det eneste jeg likte ved huset. Det var absolutt mitt verk. Jeg hadde malt den ene veggen i en mørk havblå farge. Ujevne strøk med klumper hvor det var for tykk maling. Resten var hvitt, men ikke en stygg og stikkende hvitfarge. Men en beroligende en. Jeg hadde en dobbelseng, ja, men putevaret og sengtrekket matchet ikke i hvitt på hvitt. Putevaret var blått med små stjerner på. Lakenet en lys, syrlig rosafarge, og dyna var også blå, men en helt annen blåfarge. Taket var så mørkeblått at det så nesten sort ut, med limte og påmalte stjerner. Og så hadde en av de hvite veggene, mange ark. Både tegninger og selvlagede sitater og dikt. Jeg kunne skrive, og tegne og alt slikt. Det bare gikk ikke på skolen. Og jeg fikk heller ikke til å prate med andre enn vennene mine. Vennene mine, Allan Hampton, Hazel Jones, Samuel Jones og Mia Carrington.

De eneste som virkelig klarte å dytte meg videre i livet. Alle fortjener slike, enn så patetiske de er. Uten de fire personene jeg kategoriserer som venner, ville jeg levd i en uendelig elendighet.

Jeg plukket mobilen opp av jakkelomma. En melding fra Hazel:

"Går det bra? Hørte du stakk fra skolen.."

Ja, det gjorde jeg. Men hva har jeg å gjøre der uansett? Og det var akkurat det svaret som plinget inn på Hazels mobil.

~~~

Så dette er da den ferdige prologen. Skikkelig merkelig og rar, og dere skjønner nok ikke mye av den, og det hele vil være et mysterium. Akkurat som April Davis, og Jayden Clark og alt ved denne boka. Litt mystefistisk. Men det er sånn den skal være, så får dere selv filosofere og gruble så mye rundt det som dere vil. Selv om det ikke er noe særlig å gruble og filosofere over. 

Jeg forstår faktisk lite av den selv. Men dette har vel egentlig ikke noe særlig budskap eller en moral å forstå. Tolk det slik dere vil egentlig.

jeg er ihvertfall kjempespent på denne boka. Langt ifra planlagt, men idet ideen traff meg fikk jeg en syk skrivekløe. Og så får vi se hvor ofte jeg klarer å publisere. Men nå er ihvertfall sommerferien rett rundt hjørnet, og det er en god ting! 

Håper dette surret falt i smak og at dere blir litt mer klok på alt når resten kommer. Blir nok bare prologen som blir så dyp som dette, men det synes jeg prologer skal få lov å være. Litt dype.

Ha en magisk dag videre! :D