The mysteries at F. Prescott Academy

tre ~ MB

April - 27.juni

Jeg lempet ekstreme mengder lasagne på fatet mitt og fylte glasset med vann opp til randen, før jeg speidet etter en plass å sitte. Jeg hadde mest lyst til å sette meg hos Brooke, men jeg var for feig til å trenge meg på, samtidig som jeg ikke ville være til bry for noen som egentlig ikke ønsket å ha meg der. For alt jeg visste var Brooke bare en elev de fleste så opp til, og for å bevare statusen sin tok hun meg som en som hadde vært der like lenge som henne.

Som hun hadde lest tankene mine hadde Brooke vinket til meg, et klart tegn på at jeg skulle komme å sette meg hos henne. Jeg sukket lettet mentalt før jeg fraktet meg selv til bordet hvor Brooke og de andre satt.

Jeg hadde gått og satt meg hos dem. De tok meg vel imot, og selv om jeg ikke sa mer enn jeg trengte, kjente jeg på meg at jeg likte disse. Jeg hadde funnet ut hva hver av dem hette og, gutten het Alexander, rødtoppen Lacey og den mørkhudede jenta het Shannon. Jeg kunne si med sikkerhet at de genuint var nysgjerrige på meg, men ingen av de spurte hvorfor jeg var her. Dette var visst en skole for problembarn eller elever med vanskeligheter.

Alexander var visst et fosterbarn. Faren hadde begynt med rus ett år etter at Alexanders mor hadde dødd av kreft for fire år siden, da han var 14. Han hadde en bror, og de var visst veldig nære. De hadde bodd sammen med faren i tre år før faren ble tatt. Men de hadde kommet til ulike familier, og Alexander hadde fått vansker med å slippe andre inn på seg og ble fort sint. Han hadde fått mange klager fra skolen over sinneutbrudd og han møtte sjelden opp til middag hjemme. Fosterforeldrene prøvde et års tid før de sendte ham hit.

Lacey slet med panikkanfall både titt og ofte. Hun trengte å ha det litt roligere rundt seg, og kjæresten hennes hadde at på til vært utro. Og Shannon haddde blitt mobbet. Brooke hadde ikke sagt noe om hvorfor hun var der, men jeg respekterte det. Jeg hadde ikke spurt om hvorfor hver og en av de var her, og jeg hadde ikke sagt noe selv, så jeg hadde ingen rett til å vite om Brookes liv før hun kom til F. Prescott.

Middagen hadde gått veldig fort og plutselig forsvant alle fra spisesalen, inkludert jeg, Brooke, Alexander, Lacey og Shannon.

"Vet du hvem romkameraten din er?" spurte Shannon nysgjerrig. Jeg ristet på hodet. "Nope, ikke enda." Vi gikk opp trappene til jentefløyen. Alexander hadde gått inn på biblioteket, og Lacey hadde tatt følge med ham, så nå var det bare jeg, Brooke og Shannon.

Plutselig runget latter gjennom gangen, etterfulgt av lyden fra løpende skritt. Jeg hørte allerede at de som kom var gutter, ikke bare på grunn av latteren, men også de litt tyngre skrittene som var et klart tegn på en litt større og maskulin kroppsbygning og sterkere ben. Og som jeg hadde forutsett kom to gutter løpende. Plutselig koblet hjernen min hvem som kom løpende også. Jayden løp fremst og en blond gutt med grønne øyne kom like bak.

Det virket ikke som om Jayden la stort merke til de tre jentene han sprang i mot, blikket hans var enten i bakken eller så så han seg over skulderen for å se hvordan kompisen lå an. "Ey, sjekk hvem som kommer her'a!" Brooke som gikk i midten, dyttet litt i meg mens hun blikket lurt til meg. Så klart, klumsete som jeg var, snublet jeg og falt. I refleks knep jeg øynene sammen og la hendene beskyttende inntil kroppen. Men merkelig nok varte ikke fallet lenge, og det gjorde ikke særlig vondt å treffe bakken heller. Jeg åpnet øynene, nølende, til en liten glip. Av rent sjokk sperret jeg opp øynene av synet som møtte meg, eller burde jeg si øynene, de øynene. Øynene med den uidentifiserte fargen.

"Forsiktig nå. Vil ikke at pene jenter som deg skal skade seg, eller hva?" jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre, eller hva jeg var i stand til å gjøre. Stemmen hans var mørk og fløyelsmyk. Den var beroligende men utstrålte en mannlig styrke. Bare av å høre stemmen hans og kjenne grepet han hadde rundt skuldrene mine beroliget meg og fikk meg til å føle meg trygg. Men igjen, jeg var i en sjokktilstand. Fyren hadde tatt meg imot. Jeg hadde ikke rukket å falle helt ned til det harde gulvet.