de forandret alt // marcus & martinus

hva heter du?

vi gikk ut av flyet, og det eneste jeg tenkte på var den fine stemmen til han ene gutten. jeg hørte stemmen om og om igjen inni hodet mitt, alt rundt meg var blokkert vekk fra meg og hørte bare mine egne tanker. alt stanser plutselig da jeg faller, jeg prøver og ta tak i noe men det hold meg ikke oppe. og nå lå jeg på bakken, med noe eller noen over meg. det var fortsatt uklart fordi jeg dunket hodet i bakken da jeg falt. jeg åpnet øynene en gang til og så etter hva det var som lå oppå meg. det var han ene gutten, jeg hadde tatt tak i genseren til han ene gutten.. jeg regerte fort og satt meg opp, det samme gjorde han. "uuu martinus" hører jeg det komme fra et sted, jeg snur meg og ser at det var han andre gutten som sa det. "hold kjeft du" sa han fort før han førte blikket sitt mot meg igjen. jeg så han skvatt litt idet jeg snakket, "unnskyld for at jeg dro deg med meg, men jeg falt og trodde jeg tok tak i noe annet" han så meg inn i øynene en stund før han svarte "det går helt fint, det gjorde meg ikke noe vondt. men spørsmålet er vell om det går fint med deg? hørtes ut som du slo hodet ditt" jeg satt der og følte meg som en dust, følte jeg stirret. jeg klarte ikke å si noe, jeg var i drømme verden, han var det fineste jeg noen gang har sett. "hallo?" hører jeg noen sier imenst jeg blir knipset foran fjeset. det var martinus, han gutten jeg dro med meg. "åjjaa, ja det går fint med meg, gjør litt vondt men tror det skal gå fint" sa jeg imenst jeg tok meg i bakhodet. han reiste seg opp og tok tingene sine, akkurat idet jeg skal reise meg ser jeg han trekker frem hånden sin, jeg tok tak i hånden og dro meg selv opp. jeg svarte med et lett "takk" og bøyde meg ned for å ta tingene mine.
han sa noe, men jeg fikk det ikke med meg. da jeg reiste meg igjen så han på meg som et spørsmålstegn som om at han ventet på noe. jeg så på han og spurte "sa du noe?" og prøvde å presse frem et smil, selv om smerten fra hodet mitt drepte meg. "ja, skulle bare spørre deg om noe" sa han imenst han ble litt rød i kinnene. jeg så på han og han fortsatte med "jeg bare lurte på hva du heter" jeg så han ble endå mer flau, og så ned på bakken. "åja, jeg heter (dn) ditt navn, og ditt etternavn. hva med deg da?" sa jeg før han fikk reagere på navnet mitt. "martinus, martinus gunnarsen." han så meg i øynene, jeg så på han. dette øyeblikket vil jeg aldri skal slutte, det var som jeg svevde på skyer. "DN!! KOFFERTEN DIN!" hørte jeg celina skrike til meg. jeg snudde meg og så
på koffert båndet der alle koffertene suste forbi. jeg så kofferten min, jeg hadde akkurat kjøpt den før jeg dro hit. den var fullt av steder og land, rett og slett ett kart på hele kofferten. jeg skulle til å snu meg igjen for å se etter martinus, men han var vekke.. jeg kunne ikke se han noen steder, ikke han andre gutten eller han som jeg tror var faren. hva skal jeg gjøre nå da? får jeg aldri sett han igjen?
mer?