Vampyren

Begravelsen

Marie våknet ikke opp, jeg ringte ambulansen, de kom ganske fort. "Marie kommer ikke til å overleve, det må bli en begravelse, men først, hva heter du?", spurte mannen i ambulanse bilen. "Jeg heter Amanda.", svarte jeg raskt. "Ok, det blir begravelse for Marie klokken 16.00, vi ses da!", sa ambulansemannskaper, tok med seg Marie og kjørte til sykehuset. Jeg hadde spist et menneske, og det menneske var min beste venn. Jeg kunne ikke tro det jeg hadde gjort.

Klokken 16.00: Hele familien til Amalie hadde kommet, alle i familien hennes så stygt på meg. Jeg bare så rett ned, siden sola var borte, så jeg trengte ikke beskyttelse. Etter det la de Marie i en kiste. Også la de kisten ned i jorda, og tok mere jord over. Jeg kunne lese tankene hennes av en rar grunn. "Marie lever! Marie lever! Ta henne ut av kista, jeg er 100% sikker på at hun lever!", skrek jeg høyt. Familien hennes gjorde som jeg sa. Da de åpnet kisten var Marie borte, hun hadde klart å rømme. Siden hun våknet må det bety at jeg har gjort sånn at hun er blitt en vampyr. "Vi må finne henne fort!", jeg sa ikke noe om at hun var er en vampyr og at jeg er en vampyr. Men, når en vampyr er på fri fot, må vi finne henne raskt, vis ikke, så kan det gå veldig ille. Alle tårene til familien til Marie ble borte siden hun faktisk levde. "Det er et mirakel! Takk for at du visste at hun levde Amanda!", sa et av familiemedlemmene til Marie. Jeg nikket bare. Vi måtte starte jakten på Marie. Så, jeg og familien til Marie tenkte at vi kunne dele oss. "Jeg tar stranda, og dere bestemmer hvem av dere som tar huset deres, og hvem som tar byen og sånt!", sa jeg veldig høyt. Familien til Marie nikket. Alt var liksom så enkelt, jeg trengte ikke å si at jeg var en vampyr, eller at Marie ble til en vampyr...