Vampyren

Devil

Jeg og Marie så på vampyren å grøsset. Var vi virkelig fanget her? Drømte jeg? Var det noen vei ut herfra? "Følg meg, jeg skal følge dere litt rundt...", sa vampyren. Jeg og Marie var litt redd for at vi skulle til et fangehull eller no. Det var veldig mange vampyrer her, jeg tror at det er flere vampyrer en djevler. "Vel, dette er huset deres!", sa vampyren. "Jeg trodde at vi skulle være i et fangehull jeg.", sa jeg til Marie. Marie svarte fort. "Hysj! Ikke minn hun på det, det er vel bare bra at vi får et hus, eller hva?", hvisket Marie tilbake. Jeg bare nikket. Huset vi skulle bo i var stort, det var liksom, et normalt hus, ganger 4. Det er liksom større enn et slott. "Hmm...ja, dere liker det eller hva? Dere skal bo her, dere skal være barna til kong Luke og dronning Linn.", jeg og Marie var glade, vi kom jo til til å få mange kule ting, siden de er så rike! "Vel, det er bare å løpe inn, og hilse på dronningen og kongen!", sa vampyren, og smilte et godt smil. Når jeg og Marie fikk øye på dronningen og kongen måpte vi. Vi hadde aldri sett no sånt. Jeg mener ikke dette på en god måte. De så svært ekle ut, de var jo liksom bare, blæh. Det var ikke noe annet å si til dem. Ordene stoppet i halsen min når jeg skulle prøve å si hei. "Velkommen til dette slottet! Dere er nå de 2 nusselige prinsessene våres, men, vi vet hvem du, Amanda, er. Du er datteren til den gode dronningen, Dina Emma, men en dag rømte hun, og siden har ingen sett henne, men nå har vi jo datteren hennes, altså deg, og din venn Marie.", sa dronningen, Mari lurte på hvordan de kunne navnet sitt. Men, det var ikke så ille, de viste oss opp på rommene, jeg og Marie skulle dele rom, og det var jeg glad for. "Vel, vi går ned og spiser middag, kom ned når dere vil, men dere kan være på rommet også, eller, dere MÅ være på rommet!", sa kongen, gikk ut, smelte døra igjen, også låste den. Da var vi på en måte fanget, fordi at, vi kunne jo ikke gå ut, jeg og Marie ble skuffet, vi fikk ikke gjøre som vi ville. "Ser du det vinduet der borte?", sa Marie å smilte lurt til meg. "Vi kan hoppe ut av det, å så, dra tilbake til husene våres, det er ikke noe sol heller, så dette her er perfekt!", sa Marie, jeg nikket. Vi skulle rømme.