Min brors beste venn

Det forferdelige

Mamma kom syngende inn døra. Klokka var rundt fire og hun hadde akkurat kommet hjem fra jobb. Jeg hadde sittet inne og sett på film mesteparten av dagen mens jeg ventet på svar fra Amelia. Men hun hadde enda ikke svart. Jeg gikk ned trappa for å si hei til mamma. Hun hadde akkurat fått slengt av seg skoene da mobilen hennes ringte. "Hallo, det er Ann-Kristin", sa hun. Jeg var helt stille for å prøve å høre hva personen i andre enden sa. Personen snakket tydeligvis engelsk, for mamma byttet språk med en gang. Jeg fikk ikke med meg så mye. Det var for det meste "yes", "oh" og "okey". Rett før hun la på sa hun, "Yeah, I understand. I'll tell it to her!". Hun puttet mobilen i lomma og så meget lei seg ut. "Hva er det?". Mamma tittet på meg. Det så ut som om hun var på gråten.

Hun svelget og tok et dypt åndedrag. "Amelia ligger på sykehus", det ble en lang pause. "Hun ble skutt i hodet under et terrorangrep på en kafé i Montpellier. Nå ligger hun i koma og legene er ikke sikre på om hun vil våkne igjen". Jeg gispet etter luft. Ordene satt seg fast i halsen. Tårene presset på. Trangen til å forsvinne var stor.

Jeg løp opp trappa igjen og inn på rommet. Døren smalt igjen bak meg. Jeg la meg ned i sengen med hodet ned i puta. Hulkende, redd og sint var jeg. Dette var det siste jeg trengte. Amelia kom til å dø! Noen banket forsiktig på døra. Det gikk noen sekunder før dørhåndtaket gikk ned og noen kom inn i rommet.

Herman kremtet. "Går det bra?", stemmen var hes og usikker. Det gikk ikke bra. Jeg ville skrike og rope og bare få ut sinnet, men jeg var for redd. "Jeg må til Frankrike", hvisket jeg. Herman kom bort til sengen og satt seg forsiktig ned ved siden av meg. "Jeg også", sa han. Jeg tok hodet forsiktig opp fra puta. Øynene mine møtte hans. De var blanke. Hadde han virkelig så mye medfølelse at han nesten begynte å gråte med meg? "Hvorfor må du det?", spurte jeg. "Noen må jo bli med deg", sa han og smilte skjevt.