Det endrer ingenting...

2 - Går det bra?

"Hei går det bra med deg etter i stad eller?" Sier Chris, bestevennen til Cam. "Nei..." Jeg føler tårene presse seg frem, men jeg prøver å holde de inne. "Hva skjedde?" Spør Chris bekymret. Jeg klarer ikke å holde inne tårene, og de kommer ut som en foss. Chris bare drar meg inntil seg og holder rundt meg til jeg slutter å gråte. "Hva gjorde han egt?" Spør Chris nesten sint. "Han gjorde narr av noe som er veldig viktig for meg, og jeg trodde det var viktig for han og, men jeg tok visst feil... Han er bare ikke den personen han var før." Chris ser meg alvorlig inn i øynene. "Han har endret seg mye, jeg spurte han om det, men han nekter for at han har endret seg." Sier jeg med tårer i øynene. "Jeg har også merket at han har endret seg." Sier Chris.
Ethan og Grayson kommer ut fra skole bygget. "Eva, kom så drar vi hjem." Sier Grayson. "Du har hatt en slitsom skole dag, du fortjener å dra hjem og slappe av." Sier Chris. "Ja.." Sier jeg mens jeg ser ned i bakken. "Og du kan alltid snakke med meg hvis det er noe." Sier Chris med et lite smil. "Takk." Sier jeg mens jeg rødmer.

•Hjemme•

Jeg går rett opp på rommet og legger meg i senga. Jeg går inn på Netflix og ser at sesong fem av Teen Wolf har kommet ut. Jeg setter på første episode av sesong fem. Jeg rekker å se 10 min før noen banker på. "Kom inn." Sier jeg så høyt som jeg orker. Mamma kommer inn på rommet mitt og setter seg ved fotenden av senga mi. "Ethan sier at du ikke hadde det så bra på skolen i dag." Sier mamma bekymret. "Nei... Det var bare så rart å se Cam etter det som skjedde, og han prøvde og kysse meg også. Og når jeg dyttet han vekk så spurte han meg hva som var galt med meg..." Sier jeg og merker at tårene nok en gang kommer pressende fram. Men nå orker jeg ikke å prøve og holde dem inne. Jeg bare lar dem trille ut. Mamma legger seg ved siden av meg, holder rundt meg, og synger en sang hun alltid sang for meg når jeg var liten og hadde hatt mareritt. Sangen fikk meg alltid til å slappe av. Jeg var så sliten av skoledagen, så jeg sovnet i armene til mamma.

•Mareritt•

Jeg er innelåst på klasserommet, og bundet fast til en stol. Jeg hører skritt bak meg, men klarer ikke å snu på hodet. Det er som om jeg er lammet fra halsen og ned. Panikken koker i hodet mitt og det føles ut som at hjerte kan hoppe ut av brystet mitt når som helst. Jeg ser en skikkelse i sidesynet mitt. Skikkelsen er kledd i svarte klær. Den går i en bue rundt meg. Snart er den langt nok foran meg til at jeg kan se hvem det er. Så ser jeg det... Det er Cam. "Så du tror du kan slå meg, midt i gangen, foran alle sammen og komme unna med det?" Spør Cam mens han stirrer meg inn i øynene. Jeg prøver å svelge, men jeg er helt tørr i munnen. Jeg legger merke til at han holder noe i hånda bak ryggen hans. "N-n-nei.." Sier jeg, nesten uhørlig. "Jeg hørte deg ikke!" Sier Cameron og kommer nærmere meg. "Nei." Sier jeg, denne gangen litt høyere. Noe detter ned fra pulten bak Cameron, som gjør at han snur seg og jeg ser hva han har i hendene.. En kniv... Jeg skriker det høyeste jeg kan, og han snur seg og hever kniven. Som om han skal drepe meg.

Jeg bråvåknet 4 timer senere av marerittet og ser på klokka. 8:18 pm stod det på skjermen. Magen min rumlet for jeg hadde ikke spist middag. Jeg gikk ned og inn på kjøkkenet, der sto...

___________________________________

Dette var da andre kapittel av denne boka. Håper dere liker boka så langt:)
Så skrives vi neste gang

-Natalie