Jeg bråvåknet 4 timer senere av marerittet og ser på klokka. 8:18 pm stod det på skjermen. Magen min rumlet for jeg hadde ikke spist middag. Jeg gikk ned og inn på kjøkkenet, der sto Amanda! Jeg løp bort til henne og ga henne den største klemmen noensinne!
Okey, så for dere som ikke vet så er Amanda bestevennen min, og hun mistet faren sin for 1 år siden. Siden da har dem bodd i en hytte utenfor byen for dem orket ikke livet her, men nå er dem endelig tilbake! "ÅÅÅÅÅÅÅÅÅ JEG HAR SAVNET DEG SÅ MYE!", sier jeg mens jeg gråter i klemmen. "Fortell meg aaaalt som har skjedd mens jeg har vært borte.", sier Amanda med en entusiasme når ho drar seg ut av klemmen. "Gå opp på rommet deres og snakk der jenter.", kommer plutselig mor med.
"Såååå, hvordan går det med kjærlighetslivet da klumpen?", sier Amanda med en sånn flørtete stemme. Jeg gir henne bare et håpløst blikk, og i svar får jeg et like håpløst blikk tilbake. "Hva har skjedd?" Spør ho like etter. "Vel, Cameron og jeg var sammen i en god stund-" "Var?" Avbrøt Amanda meg. "Ja, var. Han gjorde narr av en viktig ting for meg.", sa jeg rolig med en litt hes stemme. Følte tårene starte å komme igjen. "Er det det du fortalte meg før jeg dro?" Spurte ho nysgjerrig. Jeg nikket hodet sakte. Ho ga meg en klem. "Også på skolen i dag så prøvde han å kysse meg, men jeg klapset til ansiktet hans. Så kom Grayson og Ethan og fikk meg vekk derfra.", sa jeg mens jeg følte en tåre renne ned kinnet mitt og videre til halsen. Jeg tørket den forsiktig med genseren min.
*Bank, bank*
"Det er mat nå jenter.", sa Grayson litt rødmende. Rart? Jaja. "Vi kommer nå.", sa jeg rolig mens jeg fort tørket vekk tårene mine.
Vi satte oss rundt spisebordet med alle de andre. "Vi har noen gode nyheter til dere jenter.", sa moren til Amanda til oss. Vi så på hverandre litt forvirret men samtidig spente. "Kommer ann på om dere syntes det er en god ide, men vi tenkte det var det.", sa moren min og bare dro den enda lenger. "Bare fortell oss allerede!", sa Amanda gira. Man må elske ho der asså. "Vi tenkte Amanda kunne bo her i 1 til 2 måneders tid.", sa moren min med en litt spent stemme. "JAAAAAAAAAAA!", skrek jeg mens jeg spratt av stolen og hoppet rundt med Amanda. Jeg har ikke fått noen så gode nyheter på lengeeeee!
"Var det alt?" Spør jeg Amanda når vi tar ut den siste bagen av bilen. "Tror det ja.", sa ho med et stort glis som bare glødet med glede. Vi fikk med oss alle tingene opp, og endte opp nede i sofaen i stua. "Hvor mye er klokka spør jeg mens jeg går gjennom alle kanalene på tv. "Klokka er bare 9:51 pm.", svarte Ethan meg tilbake. "Okey bra.", sa jeg lettet. Noen prikket meg på skulderen og jeg snudde meg for å se hvem det var og det var Ethan. Han hadde lent seg bakover i sofaen og viste tegn på at jeg skulle sitte ved han, så jeg satte meg i armkroken hans. "Har du snakket no mer med Cam?" Hvisket han meg i øret. Jeg ristet forsiktig på hodet.
"Kanskje vi bør legge oss nå, det er blitt sent.", Sa plutselig Grayson. Alle sa seg enige og gikk opp for å legge seg. Vi pusset rask tenner og la oss til sengs. Øynene mine lukket seg sakte men sikkert.
____________________________
Yey ny del! Håper dere likte den!
Gjerne kommenter og like! <3
Leses neste mandag :*
-Berivan
ESTÁS LEYENDO
Det endrer ingenting...
FanficDenne boka handler om Eva Emily Dolan som er i familie med the Dolan twins. Vi får ta en titt nærmere i livet deres, og dramaet. Denne boka er skrevet av to jenter, og vi bytter på hver uke med kapitler. Så det skal som regel komme ut et kapittel h...
