Blue

Kapittel 2

7 år senere~
"Cookies?" Spør Lulu "Ja takk!" Svarer jeg og tar en fra fatet hun bærer på. Det lukter cookie i hele det lille huset som Lulu og jeg nå bor i. Sammen med Alan. Ikke spør.

Lulu studerer Alan. Hun kremter. "Hva?" Spør han å ser opp fra boka han leser. "Skal ikke du ha en?" Spør hun. "Jeg begynner å bli sliten i armene av å bære fatet," Alan nøler. Han ser på cookiene på fatet, så på Lulu, og deretter på boka. "Er jeg nødt?" Spør han omsider. "Hmm... La meg tenke... Ja, ja det er du," svarer Lulu og prøver å stappe en i munnen hans.

Plutselig endrers ansiktsuttrykket til Alan. Han snuser ut i lufta. "Noen andre en meg som lukter det?" Spør han. "Hva da?" Lurer Lulu på. "Det lukter brent," svarer han. Med en gang han nevner det, merker jeg det også. "Å nei!!!" Roper Lulu. "Cookiene!!!" Hun løper inn på kjøkkenet og åpner ovnen.

Huset blir straks fylt opp med røyk. Jeg har hørt at man skal holde seg lavt i slike situasjoner, og begynner å krabbe frustrert rundt på leting etter en utgang. "Blue!" Roper Lulu, og en skikkelse kommer snart til syne gjennom røyken. Jeg krabber bort til den. "Vi må finne døra," sier hun til meg. "Og Alan," legger jeg til. "Neeei... Han er ikke så viktig," svarer hun. Jeg skulle gjerne sett på henne med et 'seriøst?'-blikk, men jeg er ganske sikker på at hun ikke hadde sett det gjennom all røyken, så jeg lot være.

Lulu begynner å krabbe bortover. Jeg prøver å holde følge, men desverre mister jeg henne. "Hvor ble du av, Lulu?" Roper jeg etter henne. Jeg får ikke noe svar. Jeg krabber framover og får snart øye på en ny skikkelse. Den hoster. Jeg krabber bort til den. Det er Alan. Han viser tegn til at jeg skal følge etter han. Etterhvert får jeg øye på Lulu. Det samme gjør Alan. Han krabber bort til henne, og sammen krabber de mot der de tror døra er.

Jeg ser meg forvirret rundt. Øynene mine svir av røyken, og jeg greier snart ikke å puste mer. "Blue! Vi fant utgangen!" Roper Lulu plutselig jeg følger etter stemmen, men jeg er svimmel, så jeg kan ikke si at jeg gikk i 100% riktig retning. Jeg kan så vidt puste. I det fjerne skimter jeg et svakt lys. Utgangen! Jeg krabber bort dit så fort jeg kan.

Jeg kommer nærmere og etterhvert ser jeg at det ikke er utgangen. Ikke i det hele tatt. Det er det jeg håpet minst på å se akkurat nå, nemlig... "Brann!" Skriker jeg. "Det brenner!" Jeg krabber i ekstrem tempo vekk der ifra. Har du forresten noen gang følt når du krabber at det gjør veldig vondt i bena? Jeg har det sånn. Bare at i tillegg kan jeg så vidt puste, jeg er svimmel og øynene mine svir på grunn av røyken.

Jeg mister balansen og faller ned på bakken. "Blue!" Roper noen. "Jeg kommer!" Jeg er utrolig svimmel, og det er rett før jeg besvimer. "Nei, Alan ikke gjør det," roper jeg tilbake halvkvalt. Øynene mine glir igjen og det er litt som å sovne, bare at jeg ikke er trøtt og det er ikke med vilje. Jeg besvimer.

----

Ehh... Hehe, jeg tror ikke egentlig denne delen ble så mye lengre enn den forige, men det ble 580 ord...

Vote? Kommentere? Setter stor pris på det!😉

-Dentat