Blue

Kapittel 5

Damen tar oss bortest i en gang. Hun åpner opp døra til rommet og går forsiktig inn. Vi følger etter. Rommet er ganske lite. Den lysegule malingen på veggene flasser og gulvet knirker når vi går på det. Det er to senger i hvert sitt hjørne inntil veggene. Midt mellom sengene er det en sofa. Over den er det et vindu. "Sov godt, da unger," smiler kattedamen og går ut. Vi blir stående i rommet.

"Vi får vel legge oss..." Nesten hvisker Lulu. Hun går bort til den ene senga og setter seg på kanten. Jeg tar den andre. "Aww, da må jeg sove på sofaen," sier Alan halvveis trist. "God natt," sier jeg og legger meg under den kalde dyna og lukker øynene.

Jeg står midt i en eng. Langt unna står Lulu og Alan. Jeg snur meg. Mamma og pappa står der hånd i hånd. Jeg prøver å løpe bort til dem, men det går ikke. Jeg prøver å rope ut navnene dems, men ingenting kommer ut av munnen min. Jeg snur meg mot Lulu og Alan igjen. De vinker til meg og vil at jeg skal komme bort til dem. Jeg snur meg og vil se foreldrene mine igjen, men de er borte. Tårer renner nedover på de myke kinnene mine. Jeg innser hvor mye jeg savner dem, hvor mye jeg lengter etter å bli trøstet av mamma når jeg er lei meg, og passet på av pappa når jeg er redd. Men det føles som om jeg aldri kommer til å se dem igjen, bare i drømmer. En klump samler seg i halsen min. Tårene renner som små elver, og hodet mitt greier ikke å tenke klart lenger.

Jeg åpner forsiktig opp øynene. Det er fortsatt natt. Kinnene mine er tårevåte. Jeg ser meg rundt i rommet og merker at Alan sitter å titter ut av vinduet. Jeg reiser meg opp og går stille mot han. Han skvetter når jeg legger hånden min på skulderen hans og setter meg ved siden av han. "Hvorfor er du våken nå? Du bør få deg litt søvn," hvisker jeg til han. Han svarer ikke, bare stirrer ut av vinduet.

Alan snur seg etterhvert mot meg. Vi får øyekontakt. Jeg ser han dypt inn i de mørkeblå øynene. De er virkelig nydelige. Han betrakter meg. "Jeg bare... Tenkte," svarer han stille. Vi ser hverandre inn i øynene. "Tenkte? På hva da?" Spør jeg han. "På både alt og ingenting," øynene hans er blanke. Han må ha tenkt noe trist. "Går det bra?" Spør jeg rolig. "Jada, alt er bra med meg," han presser fram et lite smil.

Jeg liker Alan, men jeg er ikke forelsket i han. Bare liker, ikke noe mer. Tror jeg... "Hvem var egentlig foreldrene dine?" Spør jeg. Han trekker pusten dypt og det går opp for meg at det kanskje var nettopp det han satt å tenkte på.

"Pappa... var narkoman..." begynner han. "Han ble satt i fengsel flere ganger. Mamma døde i en bilulykke... Jeg har liksom aldri hatt en ordentlig familie. Jeg ble satt på barnehjem. Det var ingen som ville adoptere meg. Når jeg ble eldre, innså jeg at jeg ikke kom til å finne en bra familie. Så jeg rømte. Rømte fra alt og alle,"

En tåre triller ned kinnet hans. Jeg angrer på at jeg spurte han om det. "Jeg levde alene i skogen i to år, også møtte jeg dere," Han svelger. "Dere ble liksom lyset i livet mitt, men jeg forelsker meg alltid i feil person til feil tid..." Jeg forstår ikke helt. Snakker han om Lulu, meg eller en helt annen? Kattedama kanskje?

Tørr jeg å spørre? Nei... Det vil høres dumt ut. Han stirrer lengselsfult på stjernene. "Hva var det egentlig Gunilla sa ånei for i stad?" Han blir med ett blek i ansiktet og snur hodet sakte mot meg. "Såret..." Han legger fingrene over kinnet. "Det er forgiftet..." Øynene mine blir store.

Hva om det er farlig? "Hvorfor sa du ikke det før? Det kan være alvorlig," Nå er jeg litt irritert på han. "Jeg ville ikke at dere skulle bli redde," Jeg klarer ikke helt å tyde blikket hans. Han setter seg nærmere meg.

Leppene våre er farlig nærme hverandre, men jeg trekker meg unna. "Vi bør legge oss," Mumler jeg. Alan nikker.

*

Jeg og Alan er veldig forskjellige. Som sol og måne. Jeg er solen, med det lyse håret mitt og de grønne øynene. Om dagen brenner jeg og varmer med smil.

Alan er månen. Det mørkeblå blikket hans er stjålne stjerner. Håret er mørkt, men samtidig lyser han opp dagen min...

Speilbildet mitt stirrer på meg, og jeg stirrer tilbake. Det er mørke ringer under øynene mine. Huden er like blek som alltid og håret står til alle kanter. Jeg begynner å gre gjennom det med kammen jeg fikk låne av Gunilla.

Når jeg er ferdig går jeg for å spise med de andre. Brødet er tørt etter å ha stått framme siden i går. Kattedama vet tydeligvis ikke hvordan man skal behandle et brød, men jeg setter stor pris på at hun gir oss mat.

Syltetøyet legger fra seg en søtlig smak av jordbær i munnen min. Et glass eplejuice står på bordet foran meg. Jeg er egentlig ikke så veldig glad i juice, men jeg tar det jeg får.

Jeg ser bort på Lulu. Hun sender meg et stort smil, mens hun tømmer enda et glass med juice. Hun virkelig elsker det. Jeg forstår ikke hva som er så godt med epler presset sammen, klemt ut juicen av og puttet på en kartong.

Jeg svelger ned den siste biten av brødskive. "Tusen takk for mat," Gunilla tar talerknen min og setter den på benken. "Vi bør kanskje dra videre snart, jeg tror vi har en lang reise foran oss," de andre nikker.

"Men dere må vel ha med matpakke?" Gunilla setter i gang med å lage tre store matpakker. "Det er virkelig snilt av deg," nikker Alan. Han er også ferdig med frokosten sin nå.

Øynene mine fylles med tårer i det jeg tråkker på noe spisst. Det skjærer seg inn i huden min, og smerten er intens. Jeg skriker ut i frustrasjon og smerte og setter meg raskt ned på rumpa.

Under foten min er det festet en nål. Det svir bare enda mer av å se på. Den har gravd seg dypt inn i foten min. Man kan bare se halve. "Nei, men! Det er jo synålen jeg mistet for et par måneder siden!" Kattedama smiler. "Kom her, jeg skal hjelpe deg,"

---------------
Gleder meg allerede til å skrive neste del! Jeg setter veldig stor pris på at noen leser (:
-Dentat❤️