Blue

Kapittel 4

Btw, grunnen til at jeg ikke har noen bilder er for at dere skal se ting på deres egen måte💕

Jeg lander i det iskalde vannet med et plask. Alan hopper etter. Strømmen tar oss bortover i elva. Antakelig mot en foss. Lulu begynner straks å løpe etter oss. Jeg gikk på svømmekurs da jeg var åtte, men det er vanskelig å holde hodet over vannet. Alan prøver å svømme bort til meg. Egentlig er jeg litt sur på han for at han i det hele tatt hadde hoppet etter meg. Han kunne løpt på siden, med Lulu.

Jeg strekker hendene i været når vi nærmer oss en tykk grein. Jeg tar tak i den, det samme gjør Alan. Jeg tvinger armene mine til å løfte meg oppover. Jeg tar det ene beinet over greinen og begynner å skyve meg bortover mot land, der Lulu står å venter.

Jeg reiser meg klissvåt opp når jeg har kommet meg opp på det tørre gresset. "Hvorfor hoppet du etter, jeg trengte ikke hjelp," sier jeg surt til Alan. "Jeg sa jo til deg at jeg skulle hoppe om du falt," svarer han og hoster. Han har sikkert svelget litt vann på uten vilje. "Det at du hoppet gjorde det jo bare verre for alle. Om du bare hadde løpt etter akkurat som Lulu, så hadde bare jeg vært klissvåt," kjefter jeg. Han ser trist på meg

Jeg snur meg mot Lulu. "Skal vi dra videre?" Spør jeg og begynner å gå mot et tilfeldig fjell som står noen kilometer unna. Man kan så vidt se det langt borte i en plass. De andre følger nølende etter. "Hvor skal vi?" Spør Lulu. Jeg tenker meg om. "Til fjellet der bortre, eller noe," svarer jeg og peker.

Vi tusler ute i det høye gresset. Om dere tror det så er jeg ikke direkte sur på Alan, bare litt oppgitt. Lulu stopper. "Hørte dere også det?" Spør hun stille. "Hva da?" Alan lytter, det samme gjør jeg. Alt jeg hører er vinden og den rolige pustingen til de andre. Jeg ser meg rundt.

Alan roper ut smerteskrik i det en slange hopper opp av gresset og biter han i kinnet. Lulu snur seg fort for å få med seg det som skjer. Det våte håret mitt klistrer seg til ryggen på grunn av medvinden. Jeg tar et hardt grep rundt den store slangen og prøver å dra den av, men den har et fast grep. Lulu tar frem en kniv å hogger slangen i to. De to livløse delene faller ned på bakken. "Æsj," utbryter jeg.

Vi fortsetter å gå mot fjellet. Alan har veldig vondt i hodet og tar seg stadig til kinnet. Vi er nesten halvveis nå. Skogen er så vidt en skygge i horisonten og det verker i beina mine. "Jeg er sliten," klager jeg. "Vil den lille jenta bli bært?" Tuller Alan med babystemme. "Jaa!" Jeg hopper opp på ryggen hans. "Jeg tulla," mumler han, men går videre. Det var godt å for engangs skyld ha en liten pause fra å gå.

Etter noen minutter blir det ubehagelig å sitte på Alans rygg, så jeg glir ned på bakken igjen. Vi begynner å nærme oss fjellet. Lulu stopper og setter seg ned i gresset. Hun er sliten, og jeg føler med henne. Tanken å gå opp på det høye fjellet virker ganske dum akkurat nå. Vi bør snart begynne å tenke på å finne en plass å sove. "Se der borte," sier Lulu. Det er et hus ved foten av fjellet. Lyset der inne er tent og det stiger røyk opp fra pipa. Jeg går mot det. Jeg er så sliten nå at det hadde vært godt med en kopp te og en ordentlig plass å sove på i natt.

Alan banker på døra. Vi hører noen romstere rundt inne i huset. Snart tar noen i håndtaket, men oppdager at den har låst. Låsen blir vridd opp og døra åpner seg. I døråpningen står en gammel dame i morgenkåpe. "Vi har besøk!" Roper hun inn i huset. Hun går til siden og tegner på at vi skal gå inn.

Med en gang jeg kommer inn døra og lukter lukten av nybakt brød merker jeg hvor sulten jeg egentlig er. "Hva gjør dere ungdommer utenfor her?" Spør damen vennelig, som om det er veldig unormalt at folk er i dette området. Ingen av oss svarer. Vi er redde for at vi ikke kan stole på disse folkene. "Dere kunne blitt angrepet av slanger, det er på denne tiden de leter etter middag," fortsatte hun dystert. "Å, det har vi alt blitt," svarte Alan fort.

Damen pleier såret til Alan, mens jeg og Lulu sitter på kjøkkenet og spiser nybakt brød. Vi er omringet av katter. Jeg visste at sånne historier om gale kattedamer er sanne! Det er deilig å endelig få i seg litt mat. Solen har begynt å falle ned bak bakkene. Himmelen har fått en nydelig rødlig farge. "Å nei!" Hører jeg damen utbryte fra stuen. Hun hvisker noe.

Alan kommer inn på kjøkkenet med kattedamen hakk i hel. Jeg kan se et snev av tristhet i ansiktet hans. "Hva er det?" Spør jeg forsiktig. "Vi snakker om det senere," svarer han og tar seg en brødskive med smør og bringebærsyltetøy. Han setter seg ved siden av meg og begynner å spise.

Vi har fått et rom å sove på en til to netter. Jeg nikker takknemlig til damen. "Hva er navnet ditt forresten?" Spør jeg pent. "Gunilla heter jeg," hun smiler. "Enn du?" Jeg smiler tilbake og retter på ryggen. "Mitt navn er Blue. Dette er lillesøsteren min Lulu, og dette er Alan," svarer jeg. Hun studerer Lulu, som om hun er en vampyr og hun er hennes neste bytte. "Jeg tror vi bør gå å legge oss nå," mumler jeg.

-------

Hva synes dere om kapittelet? Noen dere shipper?😉 Fortell! Kanskje jeg bringer dem sammen??😊 1000 ord!! :D Endelig et langt kapittel! Takk for at du leser historien!😀

-Dentat