"Nei det kan du ikke. Ikke forveksle oss med film ulver. Men jeg mår gå nå, vi møtes en gang Ksina." "Hvordan vet du det? Hvor ble det av henne? Gjør hun sånn helle tiden?" "Nei, men vil du gjøre det. Det eneste du gjør er og havne på sykehuset." "Ja, jeg er villig til å gjøre det." "Ok, er du klar. Du mår vite en ting. Unnskyld for dette." "Det går bra, dessuten så vil jeg det selv. Men kommer jeg til å huske dere?" "Ja, men som en drøm helle tiden." "Ok, det er en ting du bør vite før du skader meg og får meg på sykehus. Jeg er adoptert."så kom det en blå sky og det vart svart, igjen.
Noen timer etter
"Hva hetter du?!Hvor bor du?!Hvor gammel er du?!"jeg hørte en svak guttestemme, men jeg hørte bare visking. Og jeg så barre tåke av skikkelse. "Ja, hallo det er en jente som ligger ved fortauet bevisstløs og hun svarer ikke."det var tydeligvis at den mannen eller kvinnen i den andre enden snakket."Ok, takk. Og ja jeg kommer til og være ved siden av henne helle tiden. Hadde."så vart telefon samtalen bryt. Jeg begynte og våkne lit etter lit, så vart synet klart og jeg så gutten ordentlig."Hei du, hva har skjedd med deg?"og nå kjente jeg han igjen. Han er en gutt i klassen min."Jeg husker ikke. Og jeg kan ti og med ikke huske at jeg var her."han så bekymret ut."Du mår ha slått hodet dit. Kan du sitte selv som jeg får sett på hodet ditt?" "Jeg tror det, men hva om jeg ikke gjør det?" "Så tar jeg deg imot. Stoller du på meg?" "Ja, ok jeg stoler på deg."så satte han meg i en siling og så på hodet mitt."Hm, rart. Du husker ingenting men det er ikke tegn til noe at du har slått hode ditt hardt."så hørte vi sirener, så så jeg og gutten ambulansen svinge inn mot oss. Så stoppet de og to ambulansefolk kom ut, en fra førersettet og en fra passasjer settet.
