Det var en kvinne og en mann. Og kvinnen lignet på tanten min. Det er tanten min og fy fader, hun er den mest bekymrede kvinnen når det er tantebarnet hennes hun ser. Og der kommer det bekymrede blikket."Hva pokker har skjedd med deg Ksina?" "Jeg vet ikke."jeg så at ansikts stryket hennes vart mer bekymret."Jeg sier ifra til moren din med en gang, så kan Jonatan se på deg."Far?" "Hei, Krisnai. Men nå skal jeg se på den lille kjæresten din." "Hun er ikke kjæresten min!" "Jeg er ikke kjæresten hans!"sa vi begge i kor."Ja,ja samme det, jeg får vel se på deg Ksina."jeg brydde meg ikke, for jeg har ikke peiling på hva som har skjedd."Hm, rart. Man pleier og ha slått hode kraftig når du ikke husker at du kom hit eller hva som skjedde." "Moren og faren din kommer hit snart, inntil da blir du her og jeg blir her. Jonatan kan du gi beskjed om at vi blir her og venter på foreldrene hennes og at dem skal døme om hun skal på sykehuset eller ikke er du snill?" "Ja, det kan jeg."menns dem snakket sammen begynte jeg og bli trøtt. Øyelokka mine begynte sakte men sikkert og lokke seg igjen."Ksina du mår holde deg oppe! Ikke sov nå!"jeg kjente igjen stemmen til Jonatan på lang vei."Ksina!"jeg sovnet og jeg fikk ikke med hva han sa.
Noen minutter senere
"Ksina kan du høre meg?"jeg våknet opp men ikke på fortauet som jeg var, men på sykehuset. Men jeg spurte allikevel."Hvor er jeg?" "Du er på sykehuset, faren din og jeg bestemte oss på at det var lurere at du skulle inn hit. Da vi kom til fortauet så vi at du lå besvimt og Jonatan prøvde og vekke deg. Men du ville ikke våkne. Krisnai, jeg tanten din og faren din har sitet her og passet på deg. Men Krisnai vart trøtt så han sovnet, men hvordan går det med deg?" "Jeg har hat det bedre."så så jeg tanta mi kom inn, hun så fæl ut."Hva svarte har kjed med deg tante?" "Det var en idiot som ikke ville roe seg siden han var redd for han aldri hadde besvimt før så han slo meg til. Vi måtte bokstavelig talt ringe politiet for og hjelpe ås."
