5. Siste håp for Red Light!

Siste håp for Red Light!

Jeg ba henne gi alt og merket at hun gjorde det. Vi galopperte bortover i full fart og vi tok innpå den som ledet. Min største konkurrent, sakte men sikkert kom vi opp på siden av den flotte hingsten og snart var vi forbi. Nå var det bare 50 m. igjen. - Kom igjen jenta mi, hvsket jeg i øret hennes. Plutselig var vi over målstreken, den fantastiske hoppa mi hadde klart det igjen! Folk strømmet til for å gratulere, og jeg smilte stolt. -Hadde det ikke vært for Light ville jeg aldri klart det, du er best jenta mi, sa jeg og smilte. Jeg lot meg skli ned fra ryggen hennes, slakket gjorten og leide henne inn i stallen. Der var det bare eierne, rytterne og hestene som hadde lov å være. Det var kjølig og stille, noe som er ganske deilig når du kommer fra det folkehavet. Jeg salte av Light og begynte å pusse henne. Da jeg hørte skritt så jeg opp og så at det var Will Teenbucker, han som hadde ridd hingsten og også eide den. Han kom rett mot meg og stoppet ikke før han sto rett utenfor boksen til Light. -Det der var siste gangen du slo meg, sa han, tydelig sint. Jeg ble litt irritert. -Kanskje det er like greit at du fikk andreplass, sa jeg, da slipper du jo at de tester hesten for dop. Alle viste at han dopet hestene sine, men ingen turte å gjøre noe med det. Folk er livredde han, men jeg begynner å gå litt lei av frekkheten hans. -Bare pass deg du, det her kan ha vært hoppa di sitt siste løp, utbryter han, bare husk det. Så snur han på hælen og går i retning av boksen til hesten sin. -Stakkars hest, mumler jeg og fortsetter å børste.

Neste dag mens jeg gjør Light klar til å dra kommer et par av stallkarene til Will med hingsten hans, som foresten heter Sònador. Hingsten steiler om og om igjen og stallkarene ser vettskremt ut. Jeg sjønner dem godt, det er en stor hest og den er i standt til å drepe dem lett som bare det. Jeg sukker og napper til meg grima til Light. Jeg tar den på henne og venter på at de skal få med seg Sònador ut. Det virker som det kommer til å ta litt tid, så jeg tar opp mykbørten min og børster henne litt mer. Når jeg børster bakparten hennes legger jeg merke til at hun har hovmerker der. At jeg ikke har lagt merke til det før nå, jeg gransker det nærmere og legger merke til at hun har masse små sår der, noe som betyr at det har kommet fra en sko med brådder. -Hva har skjedd med deg jenta mi, hvisker jeg, du har da bare stått i boksen i natt og jeg er sikker på at de merkene ikke var der i går. Plutselig kommer jeg på det Will sa i går. -Det er ikke mulig, mumler jeg. Jeg vet godt at hvis en løpshoppe får føll kan det ødelegge løpskarrieren dens for gått. Jeg så mot stallkarene til Will å så at han ene var Magnus Miller. Han jobbet for oss i mange år, men så måtte de flytte på grunn av dårlig økonomi. -Magnus, har Sònador sko med brodder? spør jeg. -Ja, hvordan det? svarer han. -Kom, så skal jeg vise deg, sier jeg. De to karene ser på hverandre, Magnus nikker kort og de binder Sònador fast i stallgangen. Når de har kommet frem, lukker jeg opp boksdøra og slipper dem inn. Magnus lukker boksen etter seg og kommer bort til meg som står ved bakparten til Light. Jeg peker på merkene og forteller hva Will sa i går. Han ser sjokkert på meg, og selvom dette er en veldig alvorlig sittvasjon klarer jeg ikke å la være å fnise av ansiktsuttrykket hans. Han gir meg det blikket han alltid gir meg i sånne sittvasjoner og jeg prøver å være alvorlig. -Du er nok nødt til å få tak i en dyrlege, men jeg tror du kan vente til du kommer hjem, sier han. Jeg nikker og sukker, dyrleger er dyre og vi er ikke de med best råd. -Foresten har jeg en god nyhet til deg, sier han. Jeg ser nysgjerrig på han, han smiler, for han vet godt hvor nysgjerrig jeg er. -Så hva er det, spør jeg spent. -Vi har fått bedere råd og mamma har lovet at vi skal flytte tilbake til Nevada så jeg håper dere hår en ledig stallplass til Crazy, sier han. -Så bra! utbryter jeg, selvfølgelig har vi en ledig stallplass til Crazy. -Så bra, da ses vi snart da, sier han og de går ut av boksen. Jeg smiler for meg selv og tar med meg Light og går ut mens de løsner Sònador. Når jeg kommer til parkeringen går jeg langs raden av hestetransporter til jeg finner vår. Den er lett å kjenne igjen. Selve transporten er stor og veldig populær for tiden så det er mange som har nesten like, men utenfor står den nydelige selvskalpsponnien min Dora og venter. Hun er en shettis på 15 år og hun og Light er bestevenner. Light vrinsker og hodet til Dora fyker opp og hun svarer med et minst like høyt vrinsk. Jeg slakker på leietauet så de kan hilse og ser meg rundt. -Hvor er mamma, mumler jeg og hestene ser på meg. Jeg smiler, jaja, tenker jeg og setter Light inn i transporten. Når jeg kommer ut igjen står Dora og skraper i bakken, jeg vet godt hva hun vil så jeg løsner henne og fører henne inn på transporten. Jeg gir dem hvert sitt høynett og legger merke til at stevneskapet mitt ikke står på plassen sin. Jeg går ut av transporten og ser meg litt rundt, og stevneskapet mitt står der jeg satte før jeg hentet Light. Jaja tenker jeg og setter inn skapet. Når jeg har satt det inn åpner jeg det og roter litt rundt til jeg finner en bøtte. Jeg tar den med meg fyller den med vann og går tilbake for å se om hestene er tørste. Light tar bare et par slurker mens Dora kaster jeg over den og tømmer den. Jeg går og fyller den opp igjen og hun drikker nesten alt vannet. Jeg tømmer ut resten, setter på plass bøtta og lukker skapet. Jeg hører lyden av hover og stikker hode ut av transporten. Og der kommer mamma og pappa med en liten søt welshponni. -Hva skjer?! roper jeg spørrende. -Vi fant henne inne i stallen helt etterlatt, alle papirene og alt var der og det hang en lapp på døra hvor det sto at hvis ingen tok henne med seg innen dagen var omme ville hun bli slaktet, sier mamma. -Så da har vi fått oss en ny ponni da eller? lurer jeg og lukker av det siste avlukket som vanligvis står åpent for å få plass til den lille hoppa. -Nei, du har fått deg en ny ponni, sier pappa. -Jeg? utbryter jeg, noe så kult! Jeg går ned fra transporten og hilser på henne og mamma gir meg leietauet. Jeg tar henne med inn i transporten og holder inne knappen som gjør at rampen går opp. Jeg ser så vidt at mamma og pappa går tilbake mot stallen, men jeg tenker ikke så mye over det. Jeg koser litt med hestene og setter skapet mitt på plassen sin så det sitter fast. Plutselig kommer mamma og pappa tilbake med en haug med utstyr og bare litt av det er Light sitt siden jeg har jo det meste i skapet. Jeg ser spørrende på dem og mamma smiler. -Det er utstyret hennes, forklarer hun. -Åja, har hun så mye utstyr? spør jeg. -Ja, svarer mamma, hun er innridd og kjørt inn, og i tillegg er det longsjerings utstyr, og litt sånn. -Ok, vi kan legge det bak i bilen da, siden transporten er full, sier jeg. -Da må du ha Azur sammen med deg i baksetet, sier pappa. -Er Azur med? utbryter jeg, så bra. Det går helt fint, jeg kan ha han sammen med meg. Jeg smiler og går og lukker opp bagasjeluka og Azur hopper ut. Han logrer villt og løper rundt som en gal. Mamma og pappa legger inn utstyret, mens jeg leker litt med Azur. Azur er hunden min, han er søt og snill langhåret collie på 6 måneder. -Nå må vi dra! roper mamma. -Okey, jeg skal bare lukke rampen og døra på transporten. Jeg går og heiser opp rampen, så går jeg inn i transporten og gir hestene en neve med havre hver. Så går jeg ut, lukker døra og låser den. Jeg ser meg rundt og ser at Azur løper rundt blandt alle transportere og hestene. Jeg går bort til bilen, lukker opp døra til baksetet og plyster på han. -Azur kom hit! roper jeg når han ikke kommer. Han ser opp og styrter mot meg, jeg flytter litt på meg og han hopper rett inn i bilen. -Flink gutt, roser jeg og gir han en godbit. Mamma og pappa kommer og vi setter oss inn i bilen. -Dommeren sa at premien din kommer om en uke, sier mamma og ser på meg i speilet. -Ok, sa han noe om hva det er? spør jeg. -Nei, men jeg tipper det er noe levende siden du ikke fikk det her, sier pappa og smiler til meg. -Håper det, sier jeg og smiler tilbake. Mamma starter motoren og vi kjører sakte ut av stevneområde.