Større enn vår lille verden

Peppermyntekyss

Det hadde gått et år. Et helt år. Et helt år siden drittsekken sluttet å være drittsekk og ble til et minne. Jungkook hadde lurt en stund på om han noensinne kom til å glemme Jimin. Inntil han fant sitt nye lys. Taehyung. Alt var så mye lettere med Taehyung. De hadde startet å bo sammen selv om Jungkook egentlig ville bo alene, men da eieren endelig sa at det var et ledig sted til Jungkook, takket han nei. Han ville fortsette å bo med Taehyung. Han gjorde alt så mye lettere å glemme. Han lagde god mat til ham, han sørget for at Jungkook ikke glemte noen ting når han dro til den nye, kaféjobben sin, han sørget alltid for å muntre opp Jungkook med sine daglige, "dobbelthakeselfier". Jungkook ville ikke at det skulle ta slutt. Han ville heller ikke innrømme det for seg selv. Han var hodestups forelsket.
~
En dag kom Jungkook hjem etter en spesielt slitsom dag på jobb. Han hadde greid å knuse tre kopper, og kaffemaskinen hadde sluttet å fungere i tre timer av skiftet hans. Han ville bare legge seg ned på sofaen og skrike inn i en pute.

Han kom inn døra og slang av seg jakken sin. Taehyung var hjemme. Han var ikke å se i stua, men etter lyden å dømme var han i dusjen. Jungkook la seg ned midt på det hvite teppet i stua og så opp i taket. Han hadde fortsatt på seg uniformen sin, men den var for stram så han kneppet opp skjorta slik at bar hud fikk gåsehud av den kjølige lufta inne i den, overraskende nok, moderne innredde leiligheten. Han hørte lyden av Taehyung som kom ut av dusjen, og et dørhåndtak vri om.

"Kookie!(Et kallenavn han hadde fått)", Taehyung kom ut i stua og så Jungkook liggende på gulvet. Jungkook så ingenting. Han stirret opp i taket. Han bestemte seg for å reise seg opp for å se på Taehyung. Han ville få tilbake energien ved å se på det nydelige smilet hans.

"Hvordan var dagen din? Like ille som i går? Hv-", var alt Taehyung sa før han la merke til hvor mye Jungkook stirret på ham. Jungkook hadde reist seg opp men var ikke forberedt på synet som møtte ham. Taehyung med kun et håndkle rundt livet og fortsatt dryppende vått hår og hud.

"Hva er det for noe? Har det skjedd noe?", spurte Taehyung med sin søte, men dype mannlige stemme som fikk Jungkook til å falle fullstendig. Jungkook's blikk vandret rundt til Taehyungs skuldre og perfekt fremhevede krageben, nedover til hans velformede og solbrune mage, til og med til "V-formen" hans som dermed ble til hans nye kallenavn, V.

"Den var ille, men det går fint nå", Jungkook stavret frem noen ord.

"Er du sulten? Jeg vil bestille sushi, men der jeg vil bestille fra må man hente maten, den blir ikke sendt hjem til deg...", Taehyung visste virkelig ikke hvor vanskelig det var for Jungkook å følge med på hva Taehyung sa akkurat nå, men han fikk det med seg, og noe slo ham.

"Jeg kan hente den. Jeg trenger luft uansett", han smilte og gikk ut på kjøkkenet for å taste inn nummeret.

Jungkook visste ikke hva som kom til å skje de neste dagene, men han hadde noe stort i vente

~~~~~~~~~~

Han hadde ryddet ut og inn så mye de siste dagene, at han var blitt ør. Ør av å gråte så mye. Han kunne bare tenke seg hvor lei Hoseok var blitt av ham. De hadde bodd sammen i en uke, men Jimin begynte fortsatt å gråte av skyldfølelse hver gang det var en antydning til kjærlighet fra Hoseok's side. Det var som om han ikke greide å bestemme seg for om han skulle rydde vekk det som var igjen av Jungkook i minnene hans, eller om han skulle la seg selv bli elsket på nytt. Han hadde følelser for Hoseok, og Hoseok tilbake, men skyldfølelsen tok ham hver gang han lot seg selv flørte.

Hoseok hadde prøvd alt han kunne. Jimin visste det. Og for hvert uutholdelige sekund Hoseok så på ham døde en bit av Hoseok's glød. Han mistet viljen til å sloss for Jimin.

En dag knakk Hoseok. Han hadde prøvd å se en film sammen med Jimin, men Jimin hadde løpt ut da Hoseok la hånden sin på låret hans.

"Hva vil du jeg skal gjøre? Jeg bor sammen med den jeg elsker! Uten å kunne gjøre noe som helst!", Hoseok dro seg i håret og lukket øynene.

"Jeg er et monster! Jeg kan ikke en gang leve med meg selv! Hvordan forventer du at jeg skal kunne leve med deg?", Jimin var minst like fortvilet. Han satt på gulvet foran kjøleskapet med kimbap i hånden. Han spiste ikke ordentlig mat lenger. Han hadde sluttet å gråte, men nye truet med å komme ut dersom Jimin skulle begynne å prate.

"Jeg greier ikke mer. Jeg kastet vekk leiligheten, kjæresten min og livet mitt for oss. Men det er ikke en gang noe "oss". Jeg trenger sikkerhet, Jimin. Jeg vet jeg spurte om å bo med deg, men... synet på deg selv er det kun du som har kontroll over", han la hånden sin på skulderen til Jimin. Jimin senket skuldrene og la vekk kimbapen.

"Jeg vet. Jeg vil. Men sannheten spiser på meg. Kinnet mitt gjør fortsatt mentalt vondt. Når Jungkook slo meg traff han dypere enn han hadde ment, men jeg skjønner det. Jeg må videre", Jimin tok på kinnet til Hoseok, som om Jimins mentale smerte ville gå vekk av å ta på noen andres uskadde. De hadde begge blanke øyne, men ingen tårer falt.
~
Et år gikk til slutt. Et år gikk før Hoseok stilte det avgjørende spørsmålet. Han eller ingenting?

"Jeg har likt deg for lenge nå. Du har knust hjertet mitt mange ganger, men jeg liker deg ennå. Så mye at det gjør vondt. Derfor må jeg stille et ultimatum. Jeg kan ikke leve med smerten lenger", Hoseok hadde trengt Jimin opp i et hjørne på badet. Jimin hadde blitt fullstendig perpleks da Hoseok kom. Han hadde fortsatt tannbørsten i munnen, men Hoseok brydde seg ikke.

"Jeg... jeg liker deg veldig godt jeg og. Men du kunne ikke valgt et annet tidspunkt? Jeg har liksom fortsatt peppermynte tannkrem som brenner i munnen", Jimin kom seg ut av grepet til Hoseok og spyttet ut.

"Wow. Ikke det romantiske øyeblikket jeg hadde håpet på, men er vel det jeg får", Hoseok begynte å le, men sluttet straks da Jimin gjorde siste innstøt.

Kysset var mykt og Jimin virket nølende. Men da Hoseok var klar over situasjonen ble alt lettere. Det var en flyt. Jimin hadde hendene på ryggen til Hoseok, mens Hoseok holdt på med håret til Jimin. Jimin bet lett i leppene til Hoseok. Noe som fikk Hoseok til å smile. Uten forvarsel begynte Hoseok å le. Jimin ble med like etter.

Jimin visste ikke hva de var, eller hva samvittigheten hans hadde i vente, men en endring var det iallefall. En endring som startet med et peppermyntekyss.