Andrea og 1D (fanfiction)

Del 17/ et kjent fjes.....

Jeg våknet i et mørkt rom med en dundrene hodepine. Jeg kjente en ekkel følelse nede mellom beina mine, det var akkurat som om noen hadde gjort noe med meg. "Hallo!" ropte jeg. Døra gikk opp, og noen kom inn. Jeg smalnet øynene, fordi jeg ble blendet av lyset som kom inn da døra ble åpnet. "Vell, vell, vell, er det ikke lille tornerose som har våknet fra skjønnhetssøvnen sin?" han lo en ekkel latter og kom mot meg. "Hv-hva e-er det d-du vil?" stammet jeg og så redd opp på han. Da han gikk inn i lyset som kom fra det lille vinduet, så jeg hvordan han så ut. Han hadde brunt hår, blå øyne, markerte kinnbein og digre muskler. "Ferdig med å sjekke meg ut eller?" flirte han og gliste. Da han sa det, kom jeg til den virkelige verden igjen. "Hva er det du vil med meg?!" spurte jeg med en stødigere og høyere stemme. "Det trenger du ikke å tenke på nå. Er du sulten?" spurte han. "Nei" løy jeg, jeg er skrubbsulten, han kidnappet meg jo liksom da vi nettopp hadde begynt å spise. "Vell, bli med ned i hvertfall og møt de andre" sa han og gikk mot døra. "De andre? Er det andre her?" jeg så redd opp på han og gikk mot han. "Ja, tror du jeg jobber alene eller?" lo han. "Veit vell ikke jeg vell!" ropte jeg til han. "Ojoj, stor i kjeften eller? Vær glad sjefen ikke var her, han ville ha gitt deg et slag i hodet, for å si det mildt" humret han. "Kom nå, jeg er sulten" han gikk ut døra og gikk ned trappene. Jeg gikk 3 meter bak han og så meg rundt. Til å være kidnappere, var dette et veldig fint hus. Ganske moderne stil, med svarte og hvite møbler, hvite vegger og sorte vinduskarmer. Trappa var hvit med sort gelender, og dørene var sorte.

Da vi ankom kjøkkene så jeg et kjent fjes. Jeg bare sto der å måpte. "D-det e-er d-d-deg, f-fra s-tr-stranda!" stammet jeg. "Det stemmer snuppa" gliste han. "Jeg har ikke fått introdusert meg selv, jeg heter Andrew" han gav meg en skjevt smil, og rakte frem hånda si. Jeg snudde ryggen til han, og skulle til å gå da jeg kjente en hånd som dro meg mot seg. Jeg så opp på noen illsinte øyne. "Ingen, og da mener jeg ingen snur ryggen til meg!" glefset han. Han holdt så hardt rundt håndleddene mine at jeg klynket litt, før han drog meg opp igjen og slang meg inn døra til det rommet  hvor jeg hadde våknet. Jeg landet på ryggen rett på det harde kalde gulvet. Jeg så opp på han der han gikk med sinte skritt ut døra. Han så på meg med et illsint blikk, før han smalt igjen døra og låste. Jeg tok knærne opp til haka og tok hendene rundt dem. Jeg kjente noen tårer piple ut av øyekroken. Det tok ikke lang tid før jeg smått begynte å hulke.

Jeg vil bare hjem! Er det så vanskelig å forstå?! Om du hadde vært i min situasjon hadde du skjønt hvorfor.............