Andrea og 1D (fanfiction)

Del 19/ 24 Timer...... 1/?

*Andrea's POV*

Jeg satt på krakken og ventet. Ventet på signalet. Signalet som satte i gang de 24 timene. De 24 timene som skulle avgjøre om jeg noen gang skulle få se dem igjen. Dem som hadde tatt meg inn i hjemmet sitt. Hjemmet hvor jeg følte meg trygg. Trygg sammen med de jeg var..... ér glade i.

Alt som har skjedd med meg de 3 dagene jeg har vært her...... alt som har skjedd med meg er helt ubeskrivelig. Ingen burde noen gang oppleve noe slikt. Jeg skjønner ikke hvorfor noen folk velger å leve slik. Leve på å skade folk. Jeg skjønner ikke hvordan noen folk liker å se på at andre lider. Det er ikke noe gøy i at andre lider rett foran øynene på deg.

Etter noe som føltes ut som århundrer, kom signalet som skulle avgjøre fremtiden min. Da jeg begynte å lese kjente jeg tårene bygge seg opp i øynene mine "Ehm, hv-hvis dere ikke gir dem 5 millioner dollar, f-får dere a-aldri s-s-se meg i-igjen. Om de ikke får dem innen 24 timer får dere aldri se meg igjen som sagt. Håper dere tar det rette valget. Jeg er kjempe glad i dere" det siste sa jeg litt lavere, men høyt nokk til at Andrew og de andre kunne høre det og så surt på meg. De så på hverandre og nikket. Andrew tok kjapt på seg en maske, kom bort til meg og slo meg hardt i magen og spendte meg hardt i leggen. Jeg falt av krakken, som forresten var veldig høy, og slo hodet. Det siste jeg husker er at jeg ble spendt i magen før alt ble svart.

*Louis POV* (Samme tid som videoen)

Jeg satt på PC-en for å se om det hadde kommet noe mer informasjon angående Andrea, da det kom opp en direkte sending. Det var en video av Andrea. "Gutta! Kom ned hit! Det gjelder Andrea!" ropte jeg. Jeg hørte kjappe fottrinn komme ned trappa og inn på kjøkkenet. Da alle var på plass satte jeg på viedoen. "Å herre" hørte jeg Niall si da vi så henne. 'Ehm, hv-hvis dere ikke gir dem 5 millioner dollar, f-får dere a-aldri s-s-se meg i-igjen. Om de ikke får dem innen 24 timer får dere aldri se meg igjen som sagt. Håper dere tar det rette valget. Jeg er kjempe glad i dere' jeg ble helt målløs! Hun hadde fått kort hår, hun hadde blod på klærne, hun så rett og slett helt fæl ut. Etter ca. 5 sekunder etter hun var ferdig gikk en gutt/mann med maske bort til henne og slo henne hardt i magen og sparket henne i leggen, slik at hun falt i bakken fra den høye krakken hun satt på og slo hodet. Alle gispet. Han sparket henne i magen en gang til, og da lukket øynene seg. Han gikk bort til kameraet og sa 'Gi oss 5 mill ellers, vet dere hva som skjer' og med det var direktesendingen ferdig. "Hva skal vi gjøre?" jeg så på dem med et urolig blikk. "Vi får vell gi dem det de vil ha da...... Hvis ikke, hvis ikke får vi aldri se Andrea igjen" "Men... hvor skal vi gi dem pengene? De sa aldri noe addresse....." Niall sa ingenting han bare sto der. Jeg så en tåre renne ned fra kinnet hans og gikk bort til han. "Jeg kommer såååååå til å drepe alle som har skadet henne!" ropte han og løp opp til rommet sitt. Jeg løp opp til han for å se hva han holdte på med. Han hadde en diger sekk på ryggen, og jeg begynte å lure på hva han skulle og hva som var oppi sekken. "Hva er det du skal?" spurte jeg urolig. "Jeg skal finne ut hvor de oppholder seg, så skal jeg gi dem det de vil ha" sa han og pekte på sekken. "Har du 5 millioner dollar oppi sekken?!" spurte jeg forbauset. "Mhm, jeg sparte opp litt penger til et nødstilfelle hvor jeg ikke kan bruke kort, må handle kjappt ellno, og dette er et nødstilfelle hvor vi trenger å handle kjapt" han snakka så fort at jeg så vidt fikk det med meg. Han løp ned til gangen, og løp ut med sekken på ryggen og skoene halvveis på.

*Niall's POV*

"Jeg skal finne henne! Uansett hva! Jeg bryr meg ikke om jeg må drepe noen! Jeg skal få henne hjem!" jeg løp og løp alt jeg kunne. Jeg løp til Madame LaRue. Madame LaRue er ei klarsynt gammel dame, som kan hjelpe meg. (Madame LaRue på bildet)

Jeg løp inn i butikken hennes. "Madame LaRue?!" ropte jeg og så meg rundt. Jeg pustet tungt. "Jeg trenger hjelp! Eller..... søstera mi, søstera mi trenger hjelp!" ropte jeg frustrert. Jeg så henne komme ut fra et annet rom. "Sett deg kjære. La oss ta en kopp te, åsså kan du fortelle meg hva som har skjedd når du har roet deg litt ned" smilte hun og satte seg ned ved et bord.