meg og mitt liv

ungdomsskolen

Så kom ungdomsskolen, det begynte greit, jeg fikk mange venner fra mange forskjellige klasser. Jeg ble kjent med min aller beste venninne, Kaja. Etter noen uker begynte mobbingen igjen, jeg ble dyttet ned trapper, jeg ble slått, folk lo når jeg sa noe, folk klikka når vi kom på samme gruppe i forskjellige grupperarbeid. Folk rett og slett hatet meg. Sånn fortsatte dt helt til jeg tok mot til meg og pratet med mamma, som ble sur og kjeftet på meg fordi jeg ikke hadde sagt noe tidligere. Mamma ringte skolen å dt ble mange møter, mn etter sånn ca. Ei uke var mobbingen slutt mn blikkene var fortsatt der, ingen pratet med meg men de lot meg ihvertfall være i fred. Jeg begynte å trives på skolen men ikke i klassen. I friminuttene var jeg med folk fra andre klasser. Hjemme var dt fortsatt et rent helvete. Jeg var minst mulig hjemme, jeg var med venner og jeg var til pappa, for der bodde broren min. 8. Gikk ganske fort, jeg var glad når dt dt var over. Jeg hadde en kjempefin sommer der jeg var til pappa nesten hele tiden, for der trivdes jeg. Så kom 9.klassen. Mobbinga begynte igjen å ting var verre enn noen gang, jeg ville ikke leve, jeg ville dø, jeg ville bort fra denne forferdelige jorden. Jeg prøvde å ta selvmord men klarte ikke fullføre pga min bror, jeg kunne ikke forlate ham, jeg kunne ikke. Jeg bestemte meg for å leve, jeg skulle få orden på livet mitt for hans skyld, jeg skulle klare dt. Så 9. Fortsatte å ca. Midt i august bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne bo til mamma mer, jeg klarte dt ikke. Så jeg satt meg ned sammen med mamma å fortalte henne alt om oldemor å at jeg ikke kunne bo der, hun gråt og jeg gråt. Mamma var enig at å flytte til pappa måtte være den beste løsningen.