meg og mitt liv

Avskjeden

I slutten av september var alle papir og alt greit så jeg kunne endelig flytte til pappa, å jeg gledet meg veldig. Jeg håpet på å få en klasse der jeg kunne trives, der jeg kunne være meg selv.
Den siste dagen min før jeg flyttet gråt jeg ikke på skolen, jeg sa hadet til alle vennene og kjæresten min. Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle gråte og dt løftet holdt jeg, nesten. Jeg klarte meg gjennom hele skoledagen uten å gråte. Klassen min brydde seg ikke om at jeg flyttet engang. Vennene mine brydde seg, de ga meg klem på klem. Jeg tok bussen hjem som vanlig, og jeg gledet meg til å komme hjem for å si hadet til mamma og søsknene mine. Men når jeg kom hjem, hadde alle dratt, uten meg.. Mamma hadde ikke sagt godmorgen til meg den morgenen. Ingen var hjemme bortsett fra oldemor men hun orket jeg ikk bry meg noe om. Pappa kom å henta meg, jeg gråt, ikke fordi jeg var lei meg for å dra men fordi min egen mor sa ikke hadet til meg engang, hun ga meg ikke klem, hun gjorde ikke noe, det gjorde meg så lei meg. Jeg gråt i mange timer. Jeg ventet på en melding eller en telefonsamtale eller noe fra mamma men hun tok ikke kontakt, hun brydde seg ikke om at jeg hadde flyttet å jeg ble sur. Jeg kastet ting i veggene, jeg gråt av sinne. Pappa kom å trøstet meg og roet meg ned. Jeg bestemte meg for å aldri prate med mamma igjen. Hun var en drittsekk som ikke brydde seg om meg. Jeg var sur på alt men mest av alt var jeg sur på mamma.