Den Stjernen Lyste Sterkest (Pause)

kapittel 3 Den lille(solstjerne sitt perspektiv)

Klanens nye lærling, Daglabb, og snøfjell hadde kommet tilbake til leiren. Snøfjell hadde oppført seg litt rart, tenkte Solstjerne mens hun studerte han nøye. Var det noe han ville spørre henne om? Nei, han stolte da på henne, han ville sagt det. Den snøhvite og gråe hannkatten la seg ned ved sandhjerte, og de delte et ekorn. De var søte sammen, kom de til å bli maker? Klanen hadde få krigere, og kunne vært fint med noen nye kattunger. Hva det enn var, var det noe viktig, det kjente hun på seg. Off, det stakk egentlig litt i hjerte å se maker sammen etter sotsky sin død, han hadde vært den snilleste, beste hannkatten hun noen gang hadde møtt. Men sånn var livet, bare hans sluttet for tidlig. Hun snudde seg brått og gikk inn i den lille grotten som var lederhulen. Men det fantes en større lederhule, rommet bak. Når hun lå der, kunne ingen høre henne gråte eller hva enn hun gjorde, ingen viste om det, bare stjerneklanen og hun. Hun skulle til å smyge seg inn da hun hørte pote trinn utenfor forhenget av lav. "Solstjerne, kan jeg komme inn?" Det var snøfjell si  stemme som spurte henne. Hun sprang bort til redet sitt og la seg lydløst​ ned. "Ja, bare kom inn." Mjauet hun mildt. Den snøgrå krigeren spaserte rolig inn til henne. Hun så usikkerheten i stegene og øynene hans. "Jeg ville gjerne snakket med deg, om" han nølte litt før han fortsatte" om skyklanen, og Vassmynte, hun oppførte seg litt rart mot daglabb og meg når vi var ved grensen." Vassmynte, hmm, hun hadde alltid vært rar helt siden hun var lærling. "Hvordan rart?" Spurte Solstjerne etter en stund. "Blikket, ordene og tonefallet, det så ut som om hun ikke hadde sett en lærling før." Så slo en tanke henne i hodet, profetien. " Har blikket findlige eller kanskje interessert?" Mjauet til Solstjerne lød litt spinkelt. "Mer magiske og forbunnet, som om det var en katt fra stjerneklanen som sto foran henne. Men bare hun, resten av patruljen hennes sto bare bak som ingenting." Mjauet han med noen få pustepauser imellom. Det var plutselig som i drømmen, i en lysning midt i en skog med stjerner på den store natte himmelen. Himmelskral, en katt fra klanenes begynnelse hvisket ordene i øret hennes igjen:To katter, med tankene i sky vil vende tilbake, med et nytt mål og en ny sjanse. Og den evige sjel vill fine dem, og vende dem tilbake til dems skjebne. Plutselig var hun tilbake i grotten. Hun stirret på Snøfjell og så at munnen hans sluttet å bevege seg. Han hadde sagt noe, men hun hadde ikke hørt etter. Hennes gamle mentor.