Den Stjernen Lyste Sterkest (Pause)

kapittel 7

"våkne, du skal ha evalueringen din i dag."  Solstjerne dultet borti han med labben. Daglabb fôr opp på potene. "Hvor skal vi først?" Hvisket han litt høyt og vekket med et uhell hjortepote vedsiden av meg. Hun ga han et beende blikk om å være stille før hun la hodet ned igjen og sovnet. De gikk stille ut av hulen og Daglabb kjente søvnen be rolig om å ta over etter nattens ærend. "Hysj, du skal få hvite det tidsnok." Solstjerne smilte, før begge kattene bykset ut av leiren med vinden mot ansiktet.

Knek! "Ahhhh!!!"  Skrek han høyt av frustrasjon over ekornet som hadde hørt han. Når det ble helt stille igjen så han seg rundt og været. En hare. Han rettet blikket mot duften og listet seg helt stille mot noen bregner. Der, bak de bregnebladene la en liten fet hare og gomlet i seg enda mer frisk gras. Han lot haren knaske litt til før han hopper på den og bet fast om strupen på den så den døde raskt og smertefritt. Vinden har med seg lukten av ekorn og Daglabb smattet litt stille for seg selv da han så ned på haren, før han skjøv den innunder bregnene og fortsatte videre. Det tok seg en tid før Daglabb endelig fikk øye på ekornet oppe i et tre. Ganske spinkelt tre, men han var jo liten så det skulle nok gå bra. Treet han listet seg mot sto støtt og gikk høyt opp i himmelen. Daglabb så på stammen før han begynte å klatre stille som en mus. Ekorn hadde ikke merket han enda selv om treet gynget litt. Det tok en stund før det bare var noen revelengder igjen til det rødbrune lille dyret. Daglabb studerte ekornet, det så raskt og ungt ut. Om han ikke gasser på når han tar det, vil det nokk ikke bli mat for Eføyklanen i dag. Han tok et par potesteg til. Og så litt ned, wow! Det var sikkert plass til lengden av leiren minst fem ganger herfra og ned! Han var jo kjempe høyt oppe! Tenk på hvor mye du risikerer, tenkte Daglabb før han fortsatte. Potesteg hans fikk treet til å gynge og med svaingen som vinden ga det, var det rart ekornet ikke så seg i det minste litt rundt. Et lite steg, der! Han hoppet på ekornet men i det samme han gjorde det tok treet i seg å knekke! Brak! Daglabb, ekornet og toppen av treet  fôr ned mot bakken i en rekord fart! Dette er slutten! Tenkte han og så bakken komme nærmere og nærmere veldig raskt. Bare ti revelengder igjen og han var i stjerneklanen. Ti, ni, åtte, sju... Telte han nedover inne i seg og knep igjen øynene livredd, klar om at døden var om noen sekunder. ...tre, to, en. Men smellet kom aldri, hadde tiden stoppet? Sakte åpnet han øynene. Der, der nede sto Silkefjes med glødende øyne. Sakte nærmet han seg bakken igjen og traff dem med en pote av gangen. Idet hele han, toppen av treet og ekorn hadde truffet bakken uten en lyd, sluttet øynene hennes å gløde. "Hva-hva-hva?" Stammet han av sjokk over hendelsen og Silkefjes sine øyne. "Møt meg og Rylik ved måneøya om to soloppganger." Hvisket Krigeren og smilte lurt før hun snudde seg og sprang mot leiren igjen. Han sto helt stiv av skrekk og så etter henne. Ekornet lå født på bakken og i tre delen som hadde falt ned hadde med seg et måltid, to ekorn til og en due lå døde ved det. Han plukket dem opp og tok med seg musen før han satte kursen mot leiren mens hendelsen ble spilt om igjen og om igjen i hodet hans.

"jeg, Solstjerne, leder av Eføyklanen, ber mine krigerforfedre om å vokte over denne lærlingen. han har trent hardt for å lære seg krigerkodeksen og jeg anbefaler han til dere som kriger. Daglabb, lover du å følge krigerkodeksen og beskytte og forsvare denne klanen, selv om det skulle koste deg livet?" Smilte lederen. "Ja, ja det gjør jeg" sa han høyt og tydelig med et stort smil om munnen.
"da gir jeg deg i stjerneklanens kraft, ditt krigrnavn. Daglabb fra og med dette øyeblikket skal du være kjent som Dagsky. Stjerneklanen verdsetter din Styrke og ditt mot, og vi ønsker deg velkommen som kriger i Eføyklanen." Avsluttet hun. Dagsky så på Nattsol og hjortehale, som hadde blitt krigere med han. De satt begge med hodet høyt hevet og han gjorde det samme. "Nattsol, Hjortehale, Dagsky!" Ropte klankameratene i kor til dem og ga dem gratulasjoner.  "Nå kan alle gå å legge seg, uten å si flere ord til disse ferske, unge krigerne" med det var møtet avsluttet og alt ble stille utenom potesteg og lyder fra skogen.  De tre krigerne satt helt stille i en trekant og så opp på månen midt på himmelen. Der den glødet sterkt, sterkt som solen.