HEST "Wild Jumping Desert" (Norwegian)

1. Prolog

Hei, jeg heter Jeniffer Winterford, men alle kaller meg bare for Jenna. Jeg er 15 år, har middels blondt hår, lys brunt altså, og grønne øyne. Jeg er høy og slank og har hørt så altfor mange ganger at jeg er usedvanlig pen og vakker. Jeg tar selvfølgelig imot alle disse fine komplimentene, men det begynner å bli irriterende med så mange øyne i nakken. Nesten hver gang jeg går enten på byen eller på andre offentlige og befolkede steder er det en og annen gutt som bare MÅ stirre på meg. Jeg mener, tror de jeg er blind eller? Men nok om det, jeg vil jo ikke dere skal tro jeg er en selvopptatt, fisefin skrytepave av første klasse.

Uansett, foreldrene mine eier et stutteri der vi aler opp fullblodsarabere og trener dem i sprang. Vi har da en god del hester. Selv har jeg en 6 år gammel musegrå hingst med navn Stormdancer Silver Stream, men det er forferdelig vanskelig å skulle si til vanlig, så jeg kaller ham bare Storm. Han er etterkommer av Dancing Melody, den gamle spranghoppa til moren min, og Silver Stream Legacy som var pappas. Begge hestene har vært berømte spanghester på høyt nivå, og det virker som Storm har arvet denne egenskapen. Han er som en drøm å hoppe med, og han elsker det også, og man kan nå så langt som bare det, bare man elsker det man gjør. Han har virkelig potensiale til å nå langt, det skal jeg bare fortelle dere, men hingstenykker har han. Man må være en bestemt og dyktig rytter for å ri ham ordentlig. Varsom må man også være, for han er veldig følsom og reagerer fort på det minste vink. Han kunne vel egentlig blitt en god dressurhest, og han er ganske flink. Men det er tydelig at han ikke syns det er noe spesielt morsomt, han mangler liksom gnisten, og jeg vil jo ikke presse ham.

I tillegg til alle hestene har vi tre schæferhunder, sikkert rundt ti stallkatter oppe på låven og fire geiter med tre geitekillinger. Og hvis du lurer på hvor mange hester vi har, så har vi altså fem pensjonerte hingster som bare brukes i avl, samme med seks hopper, tretten andre hingster som brukes mye på stevner, samme med sytten hopper - bare at ni av dem har pause for å ta vare på føllene sine - fjorten unghester og femten føll. Altså har vi nøyaktig sytti hester til sammen.

"Wild Jumping Desert" er et veldig suksessrikt stutteri- og treningssenter for hester. Moren min er sjef over føll- og avlsdelen, mens faren min er "the boss" når det gjelder trening og ridning av hestene for å gjøre dem klare til stevner. Jeg hjelper litt til over alt, men det er jeg som har innridd Storm, helt alene faktisk. Det var liksom kjærlighet med første blikk. Jeg så på da han ble født, og når han kom ut var det som om hjertet mitt smeltet. Jeg hadde aldri sett et så søtt føll; han var frisk og rask og hadde et ertende og skøyeraktig glimt i øynene. Jeg skjønte med en gang at han kom til å bli litt av en luring og en STOR utfordring, men også en praktfull spranghest. Allerede de første skrittene han tok var elegante - til føll å være - og jeg var sammen med ham hver dag, og lærte ham alle de grunnleggende tingene.

Så kom bursdagen min i oktober da jeg ble 10 år, og da var han offisielt min. Jeg var så glad at jeg nesten hoppet oppi skyene. Tenk, jeg skulle trene og innri en hest for første gang i hele mitt liv, helt alene. Men det var ikke enkelt, det jeg hadde forutsett var helt rett, han var en stor utfordring og elsket å erte. Til slutt, etter endeløse kamper og krangler, bestemte jeg meg for å ta en pause fra den vanlige treningen og heller fokusere på kontakten mellom oss to. Jeg hadde fått Lucas til å hjelpe meg - jeg forteller om han senere - jeg gjorde flere øvelser med Storm for å forsterke båndet oss imellom og få ham til å stole på meg. Jeg lå i stallen om nettene i helgene, gjorde en øvelse so het join-up og masserte ham med T-sirkler. Jeg longerte ham og leste og leste om alt mulig som kunne hjelpe. Til slutt hjalp det faktisk, han stolte på meg, vrinsket og kom galopperende når han så meg, og det gjør han fortsatt.

Men, han er en enmannshest, hver gang noen andre enn meg setter seg opp på ham, blir han vanskelig. Han legger ørene flatt bakover, flekker tenner og tar bittet. Så galopperer han rundt og rundt og rundt og rundt på ridebanen, og sakker ikke farten før han er blitt ordentlig sliten og skummer av svette. Dessverre tar det veldig lang tid før det skjer, for jeg har vært veldig nøye på utholdenhet, og han kan galoppere lenge uten å bli sliten. Første gang folk rir Storm, er som oftest den siste. De rekker meg tøylene, sier han er gal og ville fungert bedre som veddeløpshest, det gjør meg egentlig litt trist, men jeg vet bedre.

Jeg har ridd siden før jeg lærte å gå, og hester er noe jeg ikke hadde kunnet leve uten. De fyller den største delen av livet mitt. Jeg bruker omtrent hele dagen ute i stallen eller på hesteryggen, det er rett og slett en del av den jeg er, og det vil det alltid være.