Hest "Wild Jumping Desert"

5. Den sorte hesten

Da startsignalet gikk var Storm i full sving som vanlig. Vi kom lett over første hinder, en rekk, så et kryss, vi hadde god fart og alt var under kontroll mot de neste hindrene, en trekombinasjon. Vi fløy over alle tre og alt virket så lett og perfekt, og en stor oxer tårnet seg opp foran oss.

Plutselig ble Storm usikker. Han klippet urolig med ørene, men jeg bare sjenklet videre. Denne oxeren var naturligvis høy og bred, men vi hadde hoppet verre uten problemer, så hvorfor oppførte Storm seg som dette? Han greide å sakke farten en smule og prøvde å stoppe, men jeg drev ham fremover. Flutselig gjorde han et enormt byks, eller det var vel mere et hopp. Jeg var uforberedt og ble slengt fremover i salen og mistet den høyre stigbøylen. Storm kom seg heldigvis opp igjen, men vi ville aldri komme over denne oxeren helskinnet, det kom til å gå fryktelig galt. Drømmen jeg hadde hatt natten i forveien kom strømmende tilbake som et pistolskudd og jeg ble livredd. Hva ville skje nå?

Jeg kunne skimte noe sort i sidesynet, men jeg torde ikke å snu på hodet i vissheten om at jeg kunne falle. Så tok Storm sats, og ikke bare et normalt sats, men et skikkelig, skikkelig sats som måtte kreve  noe enormt med energi. Storm stønnet, men han var for stolt til å tape på denne måten. Vi fløy opp i luften, og jeg så plutselig et kullsort araberhode foran meg, før resten av hestekroppen kom etter. Den hoppet over samme hinder som oss! Hvordan hadde den kommet seg inn på banen? Den glødet og så gjennomsiktig ut. Dette føk gjennom hodet mitt mens vi var i lufta.

Jeg ble revet ut av tankene da jeg så hinderet nærme seg. Vi kom til å kræsje! Storm gjorde alt han kunne for å komme over, jeg visste ikke at det var mulig, men på et eller annet vis strakk han seg helt ut og vi kom over. Det virket som om han tok enda et hopp, bare i luften, og trakk beinet ordentlig under seg. Vi landet hardt og Storm snublet, dette gjorde at jeg mistet den venstre stigbøylen også, før vi galopperte videre.

Jeg så den sorte hesten i sidesynet og vndte hodet mot den. Jeg strakk ut hånda, jeg ville røre den. Den virket ikke ekte! Jeg traff hårlaget. Det var mykt, men iskaldt, og hånda mi ble glødende den også!

Lucas's POV:

Dette var forferdelig å se på! Hvordan de hadde kommet seg over den oxeren, var noe alle lurte på. Hvis det hadde skjedd noe med Jenna, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Jeg er så glad i henne. Jeg så henne strekke ut hånden og plutselig var hun borte et øyeblikk, før de var tilbake. Hva? Det kom et høyt stønn gjennom publikum. Jeg kunne skimte noe sort ved siden av ekvipasjen, men det var utydelig og ble borte på et øyeblikk. Da så jeg det, det var en hest, en sort hest!

Jenna's POV:

Vi galopperte mot neste hinder, men jeg la merke til at Storm begynte å sakke farten. Denne gangen var det den sorte hesten som fikk ham til å øke farten. Storm hadde et helt utrolig konkurranseinstinkt, så han fulgte etter. Jeg ble visst nødt til å hoppe uten stigbøyler. Vi hoppet over de siste hindrene mens jeg klamret meg fast. Da vi galopperte mot målstreken gikk det opp for meg at vi hadde hatt en voldsom fart gjennom hele banen, og vi hadde mirakuløst nok kommet gjennom - feilfritt! 

Det gikk et lettelsens sukk gjennom publikum - og meg. Da jeg var ute av banen merket jeg at Storm haltet. Flere arbeidere hadde løpt bort til oxeren for å sjekke hva som hadde forårsaket det som hadde skjedd.

Jeg satte meg på huk og ved siden av Storm og berørte beinet, det var varmt og hovent. Lucas kom gående mot meg, og jeg løp bort til ham og kastet meg i armene hans.

"Hva hvis det er noe alvorlig med Storm? Da kommer jeg aldri til å tilgi meg selv!" gråt jeg. Det var så godt å ha de sterke armene rundt meg.

"Det går bra Jenna, det er sikkert ikke noe alvorlig." trøstet han. "Og her kommer jo vetrinæren!"

Jeg snudde meg og så - som Lucas sa - at vetrinæren var på tur mot oss. Han gikk rundt Storm, sjekket alle beina, ryggen, pulsen og mye annet. Etter en stund snudde han seg mot oss igjen. Jeg sto å tviholdt i Storm. 

"Stakkars, kjære hesten min, du bare må bli bra!" hvisket jeg inn i øret hans. Jeg så inn i de store, kloke øynene hans. Han kunne ikke forlate meg.

Jeg kikket opp på vetrinæren, hva ville jeg få vite nå? At vi måtte avlive ham umiddelbart? Så begynte vetrinæren å snakke: 

...