Hest "Wild Jumping Desert"

2. Skrittetur med Lucas

Jeg kjente Storm begynne å bli overivrig under meg når vi galopperte mot oxeren på 115cm, han løp for fort, men dyktig som han var strakk han seg helt ut, og vi kom helskinnet over og landet på den andre siden. Jeg tok en ganske stor bue for å være sikker på at vi kom rett inn på det neste hinderet, et kryss på 125 cm. Vi fløy over og landet trygt på den andre siden, før jeg sakket farten ned til trav, så skritt.

"Bra Jenna, men ta runden en gang til, og denne gangen holder du ham mer igjen før oxeren slik at du får samlet ham mer. Hadde det vært et større hinder hadde dere ikke kommet over. Etter oxeren tok dere en ganske stor bue, og det er vel forsåvidt rett, men du vil vinne mye mer på å ta en snarvei og en krapp sving." ropte Christina som da er moren min. Hun er høy, med brunt hår og brune øyne.

"Men jeg er ikke sikker på om Storm klarer den krappe svingen der, den er forferdelig krapp!" ropte jeg bekymret tilbake.

"Jeg tror det er mer du som ikke klarer det, husk at Storm er seks år nå, ikke et lite føll lenger, han klarer det lett som ingen ting. Ja, så sant som du roer deg ned og stoler på ham da." svarte hun bestemt.

Jeg gjorde som hun sa og tok runden på nytt. Denne gangen husket jeg på å holde ham igjen før oxeren, og jeg følte jeg fikk samlet ham mye bedre og det ble et kontrollert hopp. Så vurderte jeg om jeg skulle kutte snarveien, men jeg tok meg sammen. Her har moren min tatt seg en time fri for å gi meg en ridetime, og så gjør jeg ikke som hun sier. Nei, det blir for dumt. Jeg galopperte rett fram, tok den krappe svingen og kom allikevell rett in på krysset. 

"Dette gikk jo veldig bra, Jenna. Husk på å rose Storm, han har vært veldig flink i dag. Skritt ham ned nå, så går jeg og fortsetter arbeidet." sa hun før hun gikk. Det var først da jeg la merke til at Lucas hadde stått å sett på fra gjerdet. 

"Det var en kjempebra runde," ropte Lucas og smilte til meg og jeg kjente jeg ble helt nummen i knærne. Lucas er seksten, altså et år gamlere enn meg, og bestevennen min. Han er høy, solbrun, muskuløs etter all jobbingen med hestene, har mørkt brunt hår, grønne øyne og er vel alle jenters drøm. Jeg har nemlig lagt merke til hvordan andre jenter ser på ham, og av en eller annen grunn gjør det meg litt sjalu, men jeg vet ikke hvorfor.

"Blir du med på en skrittetur? Faren din lurte på om jeg kunne skritte ned Silverjet siden han har det så travelt, og jeg allikevell var ferdig med arbeidet." Foreldrene til Lucas jobber nemlig på gården og leder over innridningen av åringene og unghestene, så Lucas bor i en av drengestuene sammen med foreldrene. Han har forresten selv begynt å jobbe fast her.

"Ja, så klart," svarte jeg og smilte, og ble plutselig oppmerksom på at han holdt tøylene til Silverjet i hånden. Hvordan hadde jeg kunnet unngå å legge merke til det? Silverjet er en skimmel og ganske lovende spranghest, men faren min stoler fullt og fast på Lucas, så at han skritter en liten tur med ham, gjør ham ingen ting. Lucas steg på Silverjet i en flytende bevegelse, og vi skrittet ut fra stallplassen.

"Dere er blitt virkelig gode, den siste runden var jo så godt som perfekt!" sa Lucas smilende. "Dere kommer til å gjøre det kjempebra på stevnet i helgen."

"Jeg håper da det! Du blir vel medhjelperen min som vanlig, tenker jeg?"

"Ja, selvfølgelig! Det er jeg hver gang, med mindre jeg sier ifra, da." svarte han. 

Vi hadde ridd i ti minutter, snudd og var nå på vei tilbake til stallene. Vi red så nærme hverandre at knærne våre rørte ved hverandres, og jeg innså hvor lett det var å snakke med Lucas, vi kunne snakke med hverandre om alt, uten problemer, vi var ordentlig bestevenner, vi to. 

Resten av veien hjem red vi i taushet, ikke en sånn pinlig stillhet som man som oftest har med folk man ikke kjenner, men en komfertabel og avslappende stillhet som jeg bare pleide å ha med Lucas. Noen ganger kikket jeg bort på ham i smug, og han på meg. Når øynene våre møttes, smilte vi begge to, jeg kjente hjertet mitt hoppe over et slag. Hvorfor fikk jeg denne følelsen, jeg likte den, men den var ukjent. Det hadde den alltig vært, helt til nå nylig. De siste månedene hadde jeg kjent den oftere og oftere. Så rart, tenkte jeg før jeg så stallbygningene foran meg.