Unexpected

Del 4// Sviker

"TY" skrek Jane. Han som nettopp hadde stått i døren snudde seg raskt igjen og stormet ut av rommet og ned trappen. Hun kunne høre de voksne snakke høylytt nede. De hadde nok ikke merket noe. Jane løp ut av rommet og ned trappen. Ytterdøren sto åpen. Hun kunne se Tyler løpe fra innkjørselen og ut mot hovedveien. Hun løp alt hun kunne etter han, barbeint. Hva hadde skjedd? Tenkte hun. Hun kunne se at han snudde seg og så på henne ett øyeblikk før han løp videre mot skogen. Jane løp alt hun kunne men klarte ikke å rekke han igjen. Hun hev seg ned på bakken ved inngangen til den dype skogen og begravde ansiktet sitt i hendene og gren. Hva skjedde??

En dag senere. Jane satt ved bordet og spiste frokostblanding. Hun stirret tomt ut i luften og klarte ikke å putte skjeen med mat inn i munnen. Hun sukket. Faren, som satt tvers over henne og leste avisen så rart på henne. "Jane, går det fint?" spurte han. "ja." løy hun.

"Hvor ble du egentlig av igår? James sa at du bare løp! Du kom hjem så sent også" fortalte han mørkt imens han slurpet kaffe. Jane kjente hun ble irritert. Hvis de bare hadde visst! Hun hev skjeen ned i skålen og reiste seg brått. Faren mistet nesten kaffekoppen av den brå bevegelsen "hvor skal du? Sa jeg noe galt?" stammet han. Jane fortsatte med tunge, faste steg mot døren til gangen før hun snudde seg brått. "jeg skal..." faren så på henne med et ventende blikk "du skal til James? Skjedde det noe i går?" Jane ristet på hodet med et tomt blikk og trampet ut i gangen. I det hun skulle åpne ytterdøren kunne hun høre faren fra kjøkkenet "det var det jeg trodde. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke kan fortelle meg alt? Stoler du ikke på meg?" Jane stoppet opp. Hun pustet tungt inn med gråten i halsen. "pappa. Stoler du på meg da? Faren ble stille.

Hun holdt rundt den lange ull-trøyen sin og strevde med å ikke tråkke ut av crocsene sine da hun tråkket gjennom skogen som lå imellom hennes og han sitt hus. Nå skulle hun fikse det. Hun visste han kom til å tilgi henne. Han var en sånn person. Han var faktisk en god person. Ikke alle i denne verden var det. Når hun var halvveis i skogen ble hun stoppet av en fyr med uniform som så på henne. "unnskyld meg?" begynte hun. Fyren med uniform begynte å gå nærmere henne. Jane så på han før hun innså at han var politi. "oi! Unnskyld altså! Jeg..." mannen nikket med hevet hode og dyttet henne bortover veien. Jane skjønte ingenting. "jeg har ikke gjort noe! Hva gjør du? Hva har skjedd?" politimannen stoppet opp og sukket "hør her, jeg vet ikke hva som får deg til å gå inn her, eller hvem du er, men nå må du ut, det er ikke et passende sted å...gå på tur eller hva du på akkurat nå" kjeftet han. Jane ble stum. Hun hadde fått kjeft av en politimann. Det svei i magen, hva hadde skjedd? Uten å tenke brøt hun seg forbi mannen og sprintet inn i skogen. Hun stoppet av lyden av sirener og fikk frysninger. Hvis hun bare hadde kjent igjen lyden fra en ambulanse, politibil eller brannbil! Hun sprintet videre og så bak seg etter politimannen. Han var borte. Da hun snudde seg tilbake kjente hun at beina sviktet. Varmen fra en ekstrem brann slo imot henne som en vind, og øynene hennes brant i skallen. Hun snudde seg brått igjen og satt seg ned på huk. Brannen var oppi noen trær. I noe som så ut som en liten trehytte. Tenk hvis det var noen barn som var der inne! Jane kjente at øynene begynte å dirre av tårer og varme. En brannmann med teppe kom løpene mot henne bakifra. Hun kvapp og reiste seg opp. "hei" sa han mørkt, halvveis strengt og halvveis mykt. Jane smilte inni seg, men utenpå stirret hun lenge på han. Hun klarte ikke å formulere ordene i munnen. Hun snudde seg igjen og sto lenge og stirret på brannen. Hun hadde en følelse om at brannen var spesiell. Brannmannen dro henne forsiktig lengre bort og lå teppet forsiktig over skuldrene hennes. "er du pårørende?" spurte han smørmykt. Jane flyttet blikket bort på han. "pårørende?"

"ja, kjente du den som døde i brannen?" svarte han, som om døden var ingenting. Jane bevegde seg bort fra han igjen. "jeg...jeg vet ikke. Hvem var det?" brannmannen så mistenkelig på henne. "en 15 år gammel g..."Hun dro teppet av skuldrene igjen og flyttet blikket mot utgangen av skogen. "jeg må gå" hvisket hun med en hes stemme. Den ganske lave jenten holdt rundt seg selv imens hun spurtet raskt som lynet mot utgangen av den nå, nifse skogen. Hvor var ull-cardiganen? Ingenting føltes ekte lenger.