Unexpected

Del 3// Løgner

De hadde kjørt i 15 minutter og var snart fremme. Huset deres var et lite, svart rekkehus midt i byen. Når de svingte inn i oppkjørselen tenkte Jane på Ty. Han hadde oppført seg så rart når telefonen ringte. Jane hadde sett at det sto "josh" der. Hvem var Josh? En venn? Hvorfor hadde han oppført seg så rart av det da?

Jane åpnet døren og steg ut av bilen og gikk inn døren til det lille, sjarmerende huset.

Hun hev av seg de brune "Ugg'sene" sine og hoppet inn i gangen. "hei" ropte hun da hun gikk inn i stuen og satt seg i sofaen. Faren kom inn etter henne. "hei, vennen! Har det gått fint?" spurte han med et smil.

"ja det har det" svarte hun tilbake.

"Hvem var du med?" spurte han

Jane så opp fra mobilen. "hm? Hvem?" spurte hun usikkert

Faren nikket. "hvem var du med i parken idag? Var du alene?"

Hun trakk pusten. "nei, jeg var med noen...venner" løy hun. Hun kjente at hun fikk dårlig samvittighet med en gang. Men hvis hun hadde vært ærlig hadde hun aldri fått lov til å gå til parken igjen.

Faren sitt fjes lyste opp. "å? Hvem da?"

"En som heter...T-Theresa!" svarte hun og prøvde å virke realistisk. Jane reiste seg fra sofaen og gikk mot trappen opp til rommet. Hun kjente det kilte i magen da mobilen ristet. "Ty!" hvisket hun for seg selv. Hun gikk inn på rommet og hev seg i sengen. Hun var spent. Fingeren gled over skjermen og åpnet mobilen med en enkel kode.

Det var det hun tenkte. Navnet hans sto på skjermen. "Tyler ❤"

Hun trakk pusten og åpnet meldingen.

Det første hun så var det meldingen begynte med: "unnskyld. Unnskyld, Jane."

Hjertet hennes stoppet. Hun lukket mobilen og lå den vekk. Hun klarte ikke å lese resten.

Hun trakk pusten flere ganger og kikket bort på et panorama-bilde som lå på nattbordet. Det var et bilde av henne og Ty. Hun sukket. Jane skvatt til når mobilen ringte. Det var han. Hun tok den. "hello?" Sa hun forsiktig. Hun ventet på at han skulle svare fra den andre siden, og fortelle grunnen til at han var sorry. "Jane?" svarte han. "Ja det er meg. Hva var det?" Spurte hun, klar til å høre hva som helst.

"Hvordan går det?" Svarte stemmen. Den hørtes annerledes ut, liksom mørkere.

"Ty, er det deg?" spurte hun for sikkerhets skyld. Stemmen svarte ikke.

"Hvem er dette??" spurte hun igjen. Hun kunne kjenne magen knyte seg. Hvem var dette?

"Det er ikke Tyler. Jeg heter Jo..." stemmen la på. Hvem var det? Tenkte hun. Hun prøvde å ringe opp igjen flere ganger, men det var mislykket. Hvem var Jo? Plutselig åpnet noen døren til rommet hennes. Det var stemoren. "hei, vennen" sa hun liksom-mykt. Jane hatet når moren var sånn. Alle visste at hun ikke likte henne uansett. "besøket har kommet, det er fint om du kommer ned litt". Jane sukket. "ok" sa hun og prøvde å skjule hva hun egentlig synes. Moren kikket opp på 'panic at the disco' plakaten som hang over sengen hennes. "uff" sa hun høyt. Jane så rart på henne. Stemoren himlet på øynene. Jane kunne høre at hun sa "ungdommer" til seg selv på innpust når hun gikk ut av rommet. Hun gikk etter henne ned trappen. Hvem var besøket? Var det så viktig? Hun gikk inn i stuen og fikk skjokk. Det var han.

Gutten fra parken sto der. "Jane" sa han lavt. "hva gjør du her?" spurte Jane med et nervøst blikk. "besøk, hva tror du? Jeg skal ikke skade deg." sa han sarkastisk. Det blonde håret hans var formet med voks. Han lo lavt og gikk inn til sofaen. Jane sto og så på idet han satte seg til rette og forsynte seg av druer som sto på stuebordet. Han var virkelig fin tenkte hun. stemoren gikk bort til henne. "det er sønnen til en fra jobben altså" sa hun og lå armen rundt henne. Jane ålte seg unna henne og gikk opp på rommet igjen. Hvem bryr seg om han?! Hvem bryr seg om jobben hennes?! Hvem bryr seg om Jo?! Jane lå seg i sengen med ansiktet ned i puten. Sminken var ødelagt og smurt utover hele fjeset hennes når hun reiste seg opp igjen. Plutselig kom hun på det. "Jo. Josh!" det var jo det som hadde stått på mobilen til Ty når han oppførte seg så rart! Hun ble lettet av å ha funnet det ut. Men hvem var han egentlig?

Det banket på døren. Hun sukket. "Ja?" ropte hun. Døren åpnet seg. Det var gutten med det blonde håret. "hei, Jane" sa han og lukket døren. Jane kjente det kilte i magen. "hei?" svarte hun. Gutten gikk bort og satte seg i sengen vedsiden av henne. Hun ble ukomfortabel og satte seg litt bort. "hva var det?" spurte hun og latet som hun var opptatt på mobilen for å unngå øyenkontakt. Gutten stirret på henne. "Smykket" sa han lavt. Jane så ned på de blåe conversene han gikk med. Han fortsatte "Jeg løy. Jeg fant det ikke, jeg kjøpte det til deg" sa han og så opp på henne. Jane rødmet men prøvde å skjule det. "gjorde du?" spurte hun.

Han smilte tilbake og nikket. Hun pustet raskt. Gutten lente seg fram mot henne. Jane lukket øynene. Skjedde det nå? Hun elsket han, eller gjorde hun det var det t...

Plutselig ble døren slengt opp i en voldsom fart. Jane og gutten hoppet vekk fra hverandre. Jane kjente det svei i magen av redsel. Hvem var det?? Hun så ikke hvem det var. Personen som sto i døren hadde på seg blomstrete skjorte, lik som Ty sin. Han var skitten i fjeset av jord, kull og sår, blod og svette. Jane så ikke hvem det var før han tok ett skritt fram.