Unexpected

Del 6// Hade

Der sto de. Ute, i nabolaget klokken 23 om kvelden. Fortsatt kunne de høre sirener fra skogen. "josh" sa gutten plutselig. Jane så på han "hva?" Gutten så på henne med et forvirret uttrykk "eh...josh. J-O-S.." Jane avbrøt han "Jada jeg vet...men...eller.." hun ristet på hodet "herregud! Meldingen!" utbrøt hun. "hvem er du egentlig?? Og hvorfor kjenner du Ty??" Gutten ble helt stille. Han flyttet blikket fra henne og ned på bakken. Han så terrified ut. Jane så rart på han helt til de ble avbrutt av en mobil som ringte. Det var jane sin. Hun røsket den opp fra lommen. Det var pappa. Ånei! Hun tok den. Faren hørtes helt andpusten ut.

-JANE! JANE! HVOR ER DU??"

-pappa? Går det fi--

-jANE HVOR ER DU?

-ehm...hos T-tyler

Det ble stille. Ingen sa noe. Josh så på henne med et beskymret blikk og ristet på hodet. Hva skjer?

-Jane...

Hun skjønte ingenting. Hvorfor var de så rare?

-Jane. Tyler er ikke her lenger.

Hun løftet mobilen ned og puttet den i lommen. Hun kunne se Josh komme mot henne med åpne armer. Skulle han klemme henne? Nå? Hun dyttet han vekk og begynte å løpe. Hvor? Hvem vet.

Det var Februar. Vinden blåste kaldt bortover den lille gressplenen som lå i midten av byen. Jane sto bak et tre. Gresset var stivt av is og snø. Hun prøvde å stå helt stille.

Fra en distanse kunne hun høre dystre stemmer fra en familie og en høy mann som sto lengre borte. Hun kikket fram fra det hvite, tykke treet og prøvde å høre. To fyrer bærte en stor, svart kiste med gyldne detaljer på sidene mot folkene. En dame skrek nesten og noen andre hulket og tørket øynene. Jane skjønte alt. Alt kom fram. "nei" hvisket hun "nei vent" de hørte ikke. Luften svei på de bare armene og hun prøvde å varme seg selv. Hun kjente ikke følelser lengre, hun var nesten ikke menneskelig. Sorgen hadde tatt over nå.

Dere vet hva som kommer nå. Vær forberedt. Gråt.

A boy with bright blue hair and mocha eyes (C mayor lips and blue-sky hands and tiger growl teeth) stands up.