Unexpected

Del 5// Regnbuen

Når hun var nådd utgangen av skogen kunne hun føle soten fra brannen svei i fjeset, og buksen var blitt hullete av gnister. Hun visste hvem hun tenkte på. Skogen var dekt av gnister og brennende grannåler. Spørsmålet om hvem denne 15 år gamle gutter var, klødde i hodet.

 Kunne det ha noe å gjøre med det som skjedde i går? Da hun var kommet ut av skogen begynte hun å gå innover nabolaget som så ut som det var blitt malt over med en regnbue. Hele plassen var helt forskjellig enn hennes nabolag som var helt dekt av hvite, store, glorete hus. Jane elsket dette nabolaget. Hun begynte å smile og gikk rolig gjennom gatene og forbi de alle så forskjellige husene. Hun snudde seg. Der var et rosa hus, der var et blått ett. Hun hadde helt glemt den tragiske hendelsen hun nettopp var blitt vitne til da hun passerte de fargede husene.

 Og der var Tyler sitt hus! Hun svingte inn den lille innkjørselen og smilte da hun så vinduet fra rommet hans var åpent. Det kjentes ut som en stein som forsvant da hun kunne se lys der inne. Hun stoppet og skulle til å snu da hun så en kraftig mann med uniform og lommelykt som spradet inne på rommet hans og rotet tingene til. Hun rynket på pannen. Var det innbrudd?

"hallo??" ropte hun med ansiktet rettet mot vinduet. Mannen snudde seg brått og holdt hånden foran øynene for å sperre vekke solen. Han gikk mot vinduet og slo av lommelykten. Jane kjente hjertet droppet nedover da hun kunne se uniformen hans. Han var politi han også! Hun klarte ikke å puste. Hva skjer? Mannen snudde seg tilbake og fortsatte å rote gjennom tingene til Ty og kastet alt han så på bakken. Jane begynte å skjelve. Hun snudde seg og sprintet nedover den hvite innkjørselen, vekk fra stedet, da hun så en bil som brått rygget ut av garasjen og smelte i siden hennes. Hun skrek av smerte og falt ned på den harde grusen. Damen og mannen som satt i bilen så på henne med et bekymret blikk før de svingte og rettet mot hovedveien. Jane myste og prøvde å få øye på hvem de var. Hun gapte. Det var foreldrene til Ty. Den haltende jenten strevde med å komme seg på beina igjen og løp etter bilen som i en full fart suste nedover veien og ut mot hovedveien. Jane stoppet. Hva skulle de? Hva skjedde? Hun kjente hodet sprengtes av tanker. Hva skulle hun gjøre nå? Hvor var Tyler? Plutselig kjente hun at beina sviktet, og hun smalt ned mot asfalten. Der ble hun liggende. Det kjentes ut som hjernen hadde slått seg av. Hun tenkte ikke lenger. Hun bare lå der, på siden og prøvde å holde øynene oppe. Uten følelser i kroppen begynte tårene sakte å renne nedover de kalde kinnene. Hun kunne høre en dyp stemme. "hallo?" Det ble mørkt.

Hun åpnet øynene igjen. Uviten om hvor hun var. Øynene begynte å søke rundt i rommet etter noe kjent. Ingenting var gjenkjennelig. Det føltes som om hun fortsatt ikke kunne bevege seg, og armene lå slapt på den overraskende, myke sengen. Hun kjente panikken. Hvor var hun?? Plutselig hørte hun trinn utenfor døren. Brått åpnet hun øynene og hoppet opp i en sittende stilling. Døren ble åpnet. Jane pustet raskt og leitet etter en plass å gjemme seg. Hun stirret nedover. "åja, hei" sa en dyp, forvirret stemme. Jane så seg rundt, uten mot til å se den fremmede opp i ansiktet. Når hun løftet blikket så hun rett inn i noen mørkebrune, smale øyne. En høy gutt med lyseblått, sterkt farget hår. Hun spratt opp fra sengen og prøvde å se etter en utgang. Gutten så forvirret på henne og klødde seg i håret "du er...Jade, sant?" Hun senket skuldrene "j-jane f-faktisk"Gutten så ned "altså kjenner du tyler?" han rullet gulvteppet rundt med føttene som om han leitet etter noe. Jane stirret tomt på han "jeg—må gå" Hun snudde seg mot døren og spradet forbi han med hodet høyt løftet. Han flyttet blikket etter henne uten å gjøre noe. Han surret det tykke, blå håret rundt fingrene. Jane kjente på døren. Den var låst. "tuller du??" ropte hun med gråt i halsen. "jeg vil bare finne han! Og jeg husker ingenting! Hva skjedde?" Jane glemte hva hun gjorde. Det kjentes ut som om hun ikke fikk puste. Tårene fosset nedover.

"kan du hj-hjelpe meg?" spurte gutten ut av det blå. Jane satt på det harde gulvet. Hun kikket over skulderen sin i det hun kjente en kald, hard hånd på ryggen "eh!" utbrøt hun "ikke gjør det! Jeg har en kjæreste" Gutten så på henne med et rart, ganske trist blikk før han brått snudde seg bort "Jane..." Hun så på han. "tyler er..." han pustet høyt og klarte tydeligvis ikke å formulere ordene. Hun ventet på at han skulle si det siste ordet. "hva?" spurte hun. Gutten ble helt stille før han utbrøt "BORTE OK? JEG VET IKKE HVOR HAN ER. JEG VET IKKE HVEM DU ER ENGANG! DU ER EN LØGN, HAN ER EN LØGN...EHM...INGENTING ER EKTE. JEG..." Jane så på han med et redselsfullt blikk. "du...vet ikke?" Gutten så opp på henne. Han var rød i fjeset "jeg..." Jane nikket "jeg skjønner" hun trakk pusten "jeg skjønner at du ikke vet. Ikke jeg heller, for å være ærlig" Gutten som nå sto foran henne med hånden framme, dro henne opp fra bakken. "kom" sa han lavt. Jane tok hånden hans og fulgte han ut av den lille, mørke leiligheten og ut i nabolaget.