Alt jeg ikke sa

1

Hodet verker. Det er som om sløve kniver blir stukket inn og slept ut igjen. Sløve, rustne kniver. Med ketsjup på. Jeg hater ketsjup. Den røde grøten som likner på blod. Som svir på tunga. Som svir i hodet.
Øyelokkene er like tunge som en hval. En stor hvit hval. Det er bare så vidt jeg klarer å dra dem opp i en liten glipe. Jeg ser en blurrete blå skygge ved siden av meg. Med hvit bakgrunn. Det kan ikke være himmelen? Nei, så snill har jeg da ikke vært. Og Gud er vel neppe kledd i blått. Om han eller denne himmelen eksisterer.
Jeg åpner øynene igjen. Synet er litt klarere, og jeg kan se det er en gutt. Med det korte, blonde håret og de markerte kinnbena er det dømt til å være han, med uthevet skrift. Det sier seg selv. Den siste jeg vil se, blir den første jeg ser.
Jeg åpner øynene og setter meg litt opp. Ryggen og nakken verker idet jeg beveger meg, og jeg ender opp med å bare rette på puta mi så dobbelthaka mi syntes.
"Hva gjør du her?" Sukker jeg oppgitt og ser ned i dyna igjen. Etter bruddet var jeg helt fra meg. Han var jo utro. Det knuste meg. Jeg trodde aldri jeg kom til å oppleve en slik sorg igjen. Jeg stolte på han. Så var han der. Så kysset han henne. Hun han visste jeg hatet. Hun som hatet meg. Hun jeg aldri vil se igjen. Hun er som ketsjup. Som svir i hjertet.
"Jeg kom for å se etter deg" svarte han medfølende, men jeg ville ikke ha han her.
"Jeg vil du skal gå. Nå med en gang" bare blikket av han fikk det til å svi i øynene. Jeg ville gråte. La de salte tårene renne nedover kinnene mine. Gli videre ned til munnen, og gi meg saltsmak på tunga. Jeg kan ikke gråte. Jeg kan ikke vise han at jeg er svak. Jeg kan ikke la han vinne. Ikke nå. Ikke igjen.
Han reiser seg sakte opp. Øynene hans var blanke. Forståelsesfulle, men han forstår ikke. Da hadde han ikke gjort det. Da hadde jeg ikke vært her.
~

KLIKK! Nøkkelen vrir om og lar meg gå inn i den lune varmen. Utenfor er det sterk vind, og vanskelig å bevege seg. Jeg tviler på at det kommer så mange til restauranten i dag, siden det er så vanskelig å bevege seg utendørs. De frosne fnuggene skytes rundt omkring sammen med den tørre vinden.
Jeg vrenger av meg den store, lilla boblejakka mi henger den på knaggen i bakrommet.
Jeg er ikke kokk, men det betyr ikke at jeg ikke kan lage mat. Det var ingen som ville ansette meg som annet enn servitør på grunn av manglende erfaring. Hvordan mener de egentlig at jeg skal få erfaringsbiten når ingen vil ansette meg?
Jeg hører et smell i en dør bak meg. Opp ved siden av meg kommer en av kollegaene mine, også kjent som min beste venn Camilla, men jeg pleier å kalle henne Croissant når ingen hører på.
"Hei" sier hun og drar meg inn i en klem etter å ha dratt av seg jakka. "Hvordan har du det?" klemmen var varm til tross for været, og luktet kardemomme.  Jeg har aldri helt skjønt hvor lukten kommer fra, men hun kler den.
"Takk, det går helt greit" svarer jeg og trekker på skuldrene. Følelsen av at noen bryr seg er god. Selvom jeg skulle ønske det aldri var noe å bry seg om.
-
-
Dette er starten på en ny historie:) jeg tror ikke den blir mer enn 20 deler. Regnet vel egentlig med at vi ender på rundt 10:)

Historien er skrevet som et bidrag til SarkasmeSone sin skrivekonkurranse:)

Love <3