Alt jeg ikke sa

3

Jeg kjenner det beroligende lyset utenfor øyelokkene mine. Camilla har sikkert klart å få på strømmen nå. Jeg lukker opp øynene og ser rett inn i Tobias sine. Så han på meg mens jeg sov? Herregus så creepy! Jeg håper jeg ikke snakket i søvne.

Jeg snur meg rundt og ser det utrolig høye laget med snø. Jeg spretter opp og suser mot vinduet. Solstrålene speiler seg i den hvite, glinsende snøen og gjør det enda lysere rundt oss. De hvite lagene når helt opp til vinduskarmen.

Jeg snur meg tilbake, og ender opp med å lene meg mot vinduskarmen.

Camilla kommer gående med et trøtt drag om ansiktet. Hun steller seg ved siden av meg og ser ut. Like etterpå hører jeg dunket av hodet hennes mot ruta.

"Du vet hva dette betyr?" Jeg snur meg mot henne. "vi kommer oss ikke hjem før snøen foran døren er vekk. Bakdøren har fått samme skjebne"

Jeg sukker irritert og lener hodet mot ruta bak meg. Tobias bare sitter der lent mot disken og ser på oss. Rettere sagt meg.

***

Jeg skulle ikke kommet. Jeg skulle bare dratt. Hun vil ikke ha meg her. Hun hater meg for det jeg gjorde. Det jeg ikke mente å gjøre.

De mørke løkkene ligger ryddig over skuldrene hennes.

Hun ser oppgitt rundt i rommet. Sikkert etter en utvei.

Jeg kan se at hun vurderer vinduet, og jeg forstår henne. Jeg forstår at hun ikke vil være med meg. At jeg såret henne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det. Jeg sukker oppgitt og lener meg bakover med hodet mens jeg gnir meg i øynene.

"Skal vi gå og lage litt frokost?"bedre ide enn dette har jeg ikke hørt på to dager, fantastisk Camilla, eller hva hun nå heter.

De to går inn på bakrommet mens jeg blir sittende. Sittende i en tom stillhet helt for meg selv på det kalde gulvet.

***

"Okei, da har jeg ringt brøytemannskapet og de sier at veien kommer til å være ryddet innen i morgen, såå" smått anspent og med et smil påklistret står hun der med armene på en surprise aktig måte.

"Yay!" Sier jeg og rister på armene på den samme surprise aktige måten, men inni meg vil jeg egentlig bare dø. Hver gang jeg ser han kjenner jeg kniven i hjertet, og klumpen i magen, så stor at den snart vil eksplodere. Jeg har så lyst til å si det, tilgi han, si det aldri vil skje igjen.

Jeg puster dypt ut, før jeg hjelper Camilla med å lage frokost. Jeg står med hodet lent godt fremover med håret foran ansiktet.

Vi sitter og spiser i total stillhet. Ingen sier et ord. Det kommer et pling fra telefonen til Camilla og hun ser ned på den. «Jeg beklager så mye, men jeg må gå nå» sier hun stresset. «Forklarer senere» og like etterpå var hun ute av vinduet og på vei gjennom snøen, allerede klissvåt. Det begynner å bli lysere utenfor vinduet. Nå, men det er fremdeles for mørkt til at deg er mulig å skimte noe annet enn konturene av en gjenstand. Jeg plukker opp min egen telefon for å se om jeg også har en god grunn til å vase gjennom snøen selv, men finner raskt ut at det ikke ville gitt meg noe annet enn influensa. Telefonen var død uansett. Jeg ser opp igjen og merker at Tobias ikke lengre sitter på plassen han satt på istad. Like etterpå kjenner jeg noen gripe hånden min.

-
-
Ble litt synsvinkelbytte til de som ikke forsto helt:)