Hvorfor meg?

Jones

Lørdag, 9:24

Jeg våkner opp og merker med en gang hvor lyst det er på rommet. Og da mener jeg veldig lyst.

Jeg klarer så vidt å holde øynene oppe, men de vender seg etterhvert til lyset.

Og jo klarere synet mitt blir, jo mer innser jeg hvor jeg er. Jeg hadde helt glemt hva som har skjedd.

Da jeg innser hva som har skjedd, kjenner jeg en vond smerte gnage seg i magen min.

Plutselig merker jeg hvor sulten jeg er. Så sulten at jeg nesten føler meg kvalm.

Jeg lurer på hvor lenge jeg har sovet, for det føles ut som at jeg ikke har spist på evigheter. Jeg håper virkelig en eller annen sykepleier snart kommer hit snart.

**

Etter å ha ventet rundt et kvarter, klarer jeg ikke å vente lengre. Så jeg bestemmer meg for å reise meg opp av senga (noe jeg sikkert vil angre på) og gå for å se etter mat. I tillegg må jeg veldig på do.

Jeg tar forsiktig av alle nåler og sprøyter som er festet til armen min og prøver sakte å komme meg av senga, og fortsetter selvom jeg innser hvor vondt det gjør.

Noen kaller meg sikkert dum av å gjøre dette, men dette kalles bare desperasjon. Jeg har ikke tenkt å sulte meg ihjel, ok?

Akkurat nå gjør jeg alt for mat. Og jeg er lei av å ligge i denne senga.

Jeg ser på meg selv i speilet da jeg har endelig kommet meg av senga og sukker.

Jeg ser en stakkars jente i hvit frakk med en blodflekk på magen.

Jeg tar opp kjolen og ser at såret har blødd gjennom en tjukk bandasje som er satt på.

Etter å stirret på bandasjen med masse tanker i hodet mitt om den kvelden, går jeg videre ut av rommet og prøver å glemme hendelsen.

Jeg kommer til en tett gang og spotter et svært rom i enden av gangen.

Da jeg er nærme nok til å se hva slags rom det er, oppdager jeg at det er noe lounge-lignende. Bare en trist versjon av det, der det sitter skadde mennesker som leser blader.

Jeg prøver å få øyekontakt med noen, men alle ser enten ned på bladet de leser i, eller så stirrer de fjernt ut i lufta. Stemningen her er litt rar må jeg si.

Jeg går bort til en ledig stol og setter meg der, foran et bord med en haug av blader. Jeg begynner å de meg rundt etter mat, bare hvilken som helst mat.

"Jeg orker ikke å være her mer! Ser du ikke at det går bra?", hører jeg noen rope i en irritert tone fra gangen, utenfor rommet.

En gutt på min alder blir tatt med til loungen av en sykepleier. "Bare sett deg der så lenge", sier hun strengt og peker mot stolen foran meg før hun går.

Rett før han setter seg rett foran meg, tar jeg fort opp et tilfeldig blad og later som at jeg leser det for å unngå et kleint øyeblikk.

Etter han har satt seg ned, merker jeg fra sidesynet at han stirrer på meg. Eller, jeg kan jo ta feil da. Det hender jeg tror at folk stirrer på meg, men så stirrer de egentlig på noen bak meg eller noe. Og hvis jeg ser opp på han, vil det bare bli veldig kleint siden han ikke stirrer på meg. (Kommenter hvis det noen gang har skjedd med deg!! Hahah) Men i akkurat dette tilfellet, tror jeg faktisk det er meg han stirrer på.