Flammer fryser

En ny utfordring

"Jeg vet ikke så mye om deg" jeg sa opp på Alex. Han smilte og så spørrende på meg. Jeg likte når han smilte, men ikke dette smilet. Det var kaldt og virket fraværende. Vi hadde ikke snakket på lenge, så jeg hadde håpet på at han kanskje var litt mer snakke salig nå som han hadde fått litt tid på seg. "Nei. Du gjør vel ikke det." Sa han og så vekk. "Det er egentligt ikke så mye å vite." Sa han. det virket som om han ikke var noe interessert i å bli kjent med meg som akurat nå var til min skuffelse . Jeg svarte ikke å bare gikk videre. Det virket som om han var sur på meg, men hvorfor.

"Se! et hus!" Ropte Alex. jeg snudde meg. han snakket sant. Ikke langt unna sto det et hus. Vi hadde gåt et stykke siden jeg prøvde å snakke med Alex, og nå hadde vi stoppet opp litt. begge var trøtte og slitne. "Wow! Tror du det er noen der? " Sa jeg og så på det store huset. Det var brunt og så ut som et vanelig hus. Den var bare veldig mye større en en normalt hus. Det var mer en nok plass til tre familie minst i det huset der. "Vi får val bare finne ut om det er noen der." Sa han og smilte. Smilet virket falskt og uekte. Huset hadde to etasjer, men de var lave. Så det var lett å klatre opp å se inn.

"Det er ingen her" ropte jeg.ikke bare var det ingen der, men det var ingenting der. Det var bare helt svart. "Bra, jeg går å henter ved så kan du kjekke inne" sa Alex og så tomt ut i luften. jeg ville egentligt ikke gå inn ditt, men jeg kunne ikke si nei heller. "Ja, jeg kan vel det" sa jeg med spak stemme.

Jeg snudde med en siste gang tilbake der Alex hadde gått. Han var forlengstborte. jeg så på døra og strakk fram hånda. Da hånden min kom i kontakt med håndtaket kjente jeg et kaldt gufs komme opp armen min. Jeg likte ikke denne plassen. Jeg åpnet døren og så inn. Ingen ting der heller. jeg tokk noen skritt inn og så meg rundt. Hva var dette stedet? Plutselig smalt børs igjenn bak meg. jeg snudde med for å se etter, men det var ingen der. "Ble du skremt nå?" jeg skvat til igjenn og tokk hendene mine opp i forsvar. "Ååååå, ikke vær redd" sa stemmen, det hørtes nesten ut som en jente. "Jeg tenker enda på om jeg skal la deg leve eller ikke, så bare gjør ett godt inntrykk på meg så lever du. Hiiiihihihi" sa stemen på ny.

Plutselig kjente jeg at noe dyttet borti meg. Jeg skvatt til å gikk framover. "Hvem er du! Vis deg! Jeg er ikke redd!" sa jeg med sjelven, men høy stemme. "ikke redd, ha, det tror jeg på. Pyse, det er det du er. Alle vet det. du er en stor feig pyse." jeg begynte å bli irritert på denne personen. Jeg kunne kjenne ilingene nedover armen. varme strømninger som gikk ned langs den ene hånden. en svakt lys dannet seg rundt den og en flamme flusset opp rundt hånden min. "du kan ikke skade meg med litt flammer din tufs" sa stemmen på ny. Denne gangen litt mer alvorlig. "Du kjønner det at jeg er en Drømmeleikar. Jeg lever på andre sin fanta si og fortid. Jeg vet alt om alle bare ved å legge en hånd på de." Sa personen. Jeg kjente at denne skapningen tokk meg på skulderen, men denne gangen gikk jeg ikke vekk. "Ikke redd, hæ? la oss se om du er så tøff i trynnet som du sier. la oss teste deg." personen dyttet meg vekk og jeg kjente at jeg falt, jeg falt og falt men jeg traff ikke noe. hva feile dette huset egentligt. plutselige landet jeg med et dunk. Smerte brete seg langs ryggen fordi jeg hadde landet på noe hardt. "Greier du å takle bardommen en gang til?" sa stemmen og jeg fikk frysninger ned ryggen. "Hva slaks spørsmål er det!?" Skrek jeg. Stemmen min sprakk nesten fordi jeg skrek så høyt.

Jeg var redd. redd for noe eller noen. Drømmeleikar var det personen hadde kalt seg. "ro deg ned, jeg spurte bare om du kunne tenke deg å bli barn igjenn og oppleve alt på nytt?" Jeg kjente at Drømmeleikaren tokk meg på skulderen igjenn. "Nei" sa jeg. Hvis det var sant det denne personen sa så kunne jeg like godt si sannheten. "Nei, jeg vil apsolut ikke oppleve barndomen min på nytt" sa jeg og lukket øynene. "Men det er du nokk nødt til" sa Drømeleikaren. Så falt jeg på nytt. jeg falt og falt langt ned i ingenting. Og like fort som jeg hadde startet å falle så sluttet jeg, men jeg falt ikke på noe. Det bare stoppet. Jeg prøvde å vri på meg, men kroppen var helt frosset. Jeg kunne ikke bevege meg. plutselig ble et sterkt lys rettet rett mot meg. Jeg forsto med det samme at dette kom til å bli helt grusomt.

Bilder fra barndommen dukket opp i hodet og alt som hadde hent med meg kjedde på en måte på nytt, bare denne gangen i rask film. Alle de gode og finne årene av livet mitt gikk som i fort film. Den gangen jeg om mamma hadde bygd den lille hytta bak i hagen. Bamsen jeg fikk da jeg brak benet og som enda lå på hyllen min hjemme, men det gikk så fort. jeg fikk knapt nok med meg hva som kjedde før denne "filmen" bytter hastighet og jeg sto utenfor et stort bygg. Skolen? Hæ? Jeg så meg rundt. alt virket så ekte. "Nei, nei. Ikke dette igjenn. PLIS"! skrek det innenfra hodet mitt. "NEI!" Jeg begynte å springe, men jeg beveget meg ikke. "Neimen hvem har vi her? Lille trille! Så fint å se de små søte kinnene dine igjenn, nei vent litt. Du er jo ikke liten. du er jo feit, stor og feit. Jeg glemte det!" Nermest lo stemmen. Elle?

~~~~~~~~~~~~~

Jeg setter veldig pris på tilbakemeldinger! Takk til dere som gir tilbakemeldinger. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å holdepå med denne historien om det er ingen som gider å si noe. ikke glem at jeg kan se hvor mange det er som leser denne historien. men dette jeg skriver nå er vel egentligt bare tull å skrive siden det sikkert ikke er noen som leser dette uansett. men uansett takk til dere som gidder!