Så ble alt mørkt

Kap 1

Dagen har kommet, og her står jeg. Leter desperat etter en vei å hjelpe med dette jeg har havnet oppi. De sa at jeg var deres siste håp. Siste håp du liksom? Det finnes tonnevis av mennesker her, men neida, de valgte meg. Den heldige jenta som ble valgt til å hjelpe de. Hjelpe de med hva? Det er vel kun de som forstår hva de sjølv ønsker.  Det var her mitt nye liv startet, her det uendelige eventyret begynte. Kanskje dette blir mitt nye liv, eller har allerede blitt?

Del 1

Alarmen pep mot øret hennes, som en ringebjelle de har på restauranter nede i byen. Hun kravlet bort til nattbordet og slo av alarmen på mobilen. Den lyse skjermen var sylskarp og hun følte seg blind. Hun la seg slapt nedpå den myke madrassen med hodet begravd nedpå dunputa.

Hun sukket og rullet rundt på ryggen, med hodet vendt mot ene siden. Pusten hennes gikk sakte. Øynene var umulige å få opp så hun lot være å prøve. Kroppen hennes lå nesten livløs i en rosa silke pysj.

Den hvite døren til rommet hennes ble brått åpnet med et høyt brak. Hjertet hennes hoppet over minst to slag. Overkroppen hennes heiv seg opp i sittende stilling og øynene sklei automatisk opp. "Du må våkne prinsesse, skolen starter om femten minutter", gliste moren og sto i døråpningen. "Helene, du er hjemme alene i noen dager. Jeg og pappa skal en helgetur til Trondhjem, så vi sees på mandags morning", sa hun mildt. Helene så hvordan ansiktsutrykket hennes forandres fra glad til trist. "Hils far da", svarte hun lavt.

De vakre øynene til moren var som gull der de glitra mot henne. Lyset i gangen bak moren, strakte seg rundt henne og gjorde henne til en levende skygge. Skyggen hadde former, som formen til en kvinne. Kraftige hofter som trakk seg ut fra overkroppen. De tynne beina hennes så ut som to spinkle fyrstikker, som kunne knekke når som helst.

"Det skal jeg, brødrene dine er hjemme", var det siste hun sa før hun gikk. Døren stod åpen og lyset skinte mot Helene der hun lå plantet i senga.

Mobilen plinget i det hun lukket opp døren til klasserommet. Håret hennes var satt opp i en høy, stram hale. Det blonde, glansfulle håret hennes hang og dunket på ryggen, for hvert skritt hun tok. Hun hadde en rosa, slakk singlet på seg med en lys dongerijakke over. Skoa hun hadde på var et par med babyrosa converse, og en altfor stor hvit bukse med masse hull i.

Klassen satt i ro, uten å bevege seg. Alle elevene stirret intenst mot læreren som stod foran i klasserommet og underviste. Helene gikk bort til pulten sin, så rundt seg. Ingen beveget seg eller så mot hun. De pleide alltid å se hva som skjedde rundt dem.

Hun lot skolesekken skli sakte nedfra høyre armen og falle lett ned på gulvet, uten en lyd. Klasserommet hun var i var musestille, ingen lagde en lyd, ingen beveget seg og hun kunne ikke se om de pustet.

"Hallo?", hvisker hun lavt. "Hva skjer med dere, er dette en slags spøk?". Stemmen hennes var nervøs, og hele kroppen hennes skalv. Hun kjende en indre panikk ta tak og dra henne ned. Hun nesten falt nedpå stolen. Ingen så ut til å oppfatte noe som helst.

Helene så fram mot læreren som sto stivt og urørlig mot tavla. Hans kraftige rygg, rettet mot henne. Hun lente albuene på den kalde pulten og så fram. Læreren beveget seg ikke, ingen gjorde. Magen vrengte seg, halsen snøret seg sammen, dette stemte ikke. Nå skjer det igjen, jeg må drømme, dette er en drøm sa hun til seg selv. Hun reiste seg raskt opp, tok tak i sekken og raste ut av klasserommet.

Den store gangen hun gikk i var enorm. Plutselig, kom det en mørk stemme fra en av høytalerne som fyllte opp hele den store gangen hun gikk i. "Helene!", nesten ropte den mørke stemmen. En høy piping skjærte seg inn i hodet hennes og hun følte seg umiddelbart svimmel. Hvordan visste han navnet hennes? Hvem var han som snakket?

Hun lot blikket skli over gangen rundt seg. Ingen sjel å se. Nei vent, borte ved utgangen stod en gutt på hennes alder og lente seg mot veggen. "Hallo?", ropte Helene og startet å springe mot han. Da hun var fremme med han kjente hun halsen var hoven.

Astma, tenkte hun. Hadde passet perfekt å få anfall nå. Gutten lente seg mot den hvite veggen bak, han hadde på en slakk, svart bukse med hull på knærne. Rød adidas hettegenser og et glis om munnen. Et sjarmerende glis.

"Hallo, Helene?", spurte han som om det var en selvfølge at det var det hun het. "Ja, det er navnet mitt, hvem er du?", mumlet hun nervøst og studerer det halvlange, brune håret. Rufsete hang det nedpå pannen hans. "Jeg heter Marius, kommet for å hente deg.", smilet han og strakk frem hånda si. Hånden var stor, kanskje dobbelt så stor som hennes. Fingrene var tykke, nesten som tykke istapper som henger nedfra takrenner. Hun tok hånden hans og klemde den. En varm følelse fyllet henne. En ukjent følelse, en ny følelse. 

Han klemde de mørkebrune øynene sammen, hardt sammen. Hun kunne se han fokusere men på hva? Hva skjer nå? "Hallo, går det bra med deg Marius?", spurte Helene nervøst.

I samme sekund som hun lukket munnen, ble alt mørkt. Hun så på mens bakken under forsvant, og et dypt mørke kom frem. Var dette slutten? Var dette virkelig slutten?

Brått kom en høy pipelyd, den skar seg som kniver i ørene hennes. Helene klarte ikke bevege seg, hun klarte ikke ta hendene opp til ørene for å dempe støy nivået. Hånden var limt fast i Marius sin store hånd. En kald og ekkel følelse manet seg frem i magen. Øynene startet å lekke. Hun lukket dem. Hardt. Håpet på å forsvinne.