Så ble alt mørkt

Kap 5

"De tok oss alle til fange. De kom og drepte oss, folket vårt. Vi vet ikke hvem det er enda, men vi vet hvor de befinner seg. De er mange, men vi er fler. De har noe de kaller for våpen, det var det de brukte for å drepe mange av oss. Resten som ikke ble drept ble tatt til fange, men vi var vanskelige å ta.", smiler Jonathan og tar seg gjennom det brune, korte håret sitt. "Du, Helene, har en gave. Du har en evne, det er det vi kaller den. Alle av folket vårt har hver sin, men du er spesiell. Du har flere av den, du var den som stod i bøkene vi leste. Bøkene om undergangen av vårt folk. Vi måtte finne deg, du var et håp. Evnen din kan redde oss. Evnen din er å lage snø, is og gå på vann. Riket vårt er på en øy, der er alle holdt til fange. Uten om oss, men resten. Vi er bare ni igjen, som jeg skrev på lappen til deg. Alså det er seks som venter på øya og trenger hjelp av oss. Av deg."

Magen til Helene strammet seg. Det hun hadde sett tidligere, det var hennes verk. "Vi må gå nå, det er liten tid igjen." Maser Marius og tar tak i begge. Han starter å følge dem bort mot dobbel-dørene.  "Hva er sukk?", spør Helene nysgjerrigt og ser i øynene til Jonathan. De var nydelige, grønne, lysegrønne. "Sukk, det er det folket vårt blir kalla."

En kald trekk tok tak i det lange håret hennes. Lot det slå mot den spinkle ryggen. "Hvordan fant dere meg?", lo hun svakt. Marius la den muskuløse armen sin om skuldrene hennes. "Nei, det var ikke lett. Jeg trengte bare å se et bilde av deg. Jeg kan teleportere ser du, mellom dimensjoner altså. Vi er i en annen dimensjon nå, men denne ligner på den du kommer fra.", svarer Marius uten å tenke. "New York, var ikke verst det skal jeg si deg."

Brått stopper de. Øynene hennes ser rundt henne, et stort hav. Vannet i havet var grønt, med en smule blått i seg. Hun kunne se ned til bunnen, steiner, hvite steiner. De dekket hele bunnflaten, så langt øye hennes kunne se. En redsel strakk seg i henne, da hun så øya de hadde snakket om. Den var stor, med en stor borg lignende bygning. Den var laget av gammel stein, og hadde et stort skip utfor. Skipet var av mørkt tre og hadde hvitt, simpelt seil.

"Helene, nå må du bruke evnen din.", hvisker Jonathan. "Turtelduer, plis stop med flørtingen deres. Det er ekkelt.", grøsser han i samme slengen. Helene føler seg flau, og kinnene ble automatisk varme. "Ja.", hvisker hun og lar vær å se på Marius.

Helene lukket øynene hardt sammen. Tankene var på å fryse havet. Hun måtte fryse det, slik at de kunne springe over det. Hun lot hendene hennes skyte fart framover, mot havet, mens hun smilte. Håndflatene hennes var spisse, som piler. Fingrene hennes var slanke. De strakte seg utover og strålte, mørkeblått.

Hun opnet sakte øynene, der hun stod med armene rettet nitti grader utfra kroppen. Holdt dem rettet mot havet, men havet var ikke lenger et hav. Et tykkt islag var lagt oppå havet, hele den lange veien til øya. Hun hadde klart det. En kriblende magefølelse manet seg frem og grep tak i henne. Hun følte seg som kongen på haugen.

"Kom!", ropte Jonathan og Marius i kor, mens begge tok tak i hversin utstrakte arm. De halte henne med seg ut på den tykke isen.