Så ble alt mørkt

Kap 6

En sur og sterk lukt trakk seg inn i nasen hennes. De gjekk sammen mot den røde porten. Porten for å komme inn til der folket hennes budde. Levde.

"Hva er evnen din Jonathan?", undret Helene. Han smilte til henne og la til en liten latter. "Evnen min er å ha tilgang til all verdens kunskap." Han gliste stort og trakk de runde brillene lengre opp , på den spisse nasen.

Hun smilte tilbake. Det hadde vært nyttigt, tenkte hun. Jonathan hadde spinkel kropp. Tynne bein, tynne armer og ikke-kraftig overkropp.

Den røde porten startet å opne seg, sakte. Det kom en høy, ekkel knirke lyd fra den. Lyden stormet mot dem og de måtte ta hendene over ørene.

Lanskapet rundt dem var enormt. Frodige, grønne trær. Busker med gylne blomster i. Store, vakre ukjente planeter som strakk seg mot den enorme solen. Graset under var vakkert, faktisk nydeligt. Det såg ferskt ut, på alle måter.

Lyden stoppet, og de startet å vandre sakte innover. En varm følelse strømmet gjennom årene hennes. Alt hun så var nydeligt. Det var en stor ballsal, men uten gjestene. Som en solnedgang uten fargene. Det ga henne en stemning til en viss grad.

Porten bak de ble slengt igjen. Lysene i taket ble slått av og det kom kun noen få, tynne stråler inn fra de små, skitne vinduene. De lyste opp rommet, nok til å kunne se.

Den kalde følelsen krøp opp ryggen hennes. Hun fikk frysninger i hele kroppen.

"Hva skjer?", hvisker Helene og stirrer intenst på guttene. Hun så frykten i øynene deres. "De har ikke kommet seg ut, de er ikke fri og kommer til å bli drept.", roper Jonathan og starter å springe mot den store jerndøren.

Føttene hans beveger seg som vind under han. Han følte seg som en sprinter, som hadde seieren klar på gullfat. Øynene hans gjor vondt, han hadde ikke sovet på flere uker. Han hadde vært våken, levd i frykt og ventet på Marius som teleporterte for å finne Helene. Nå var de her. Nå skjedde det de hadde planlagt i mange døgn. Hevn, på de som ønsker å ta over verden. Hevn, på de som ønsker å bruke folket hans til å tillintetgjøre hele verden. Dette var deres envei. Envei til å vinne, eller å tape alt.

Helene så ryggen hans forsvinne raskt ned mot døren. Hvor skulle han?

Marius pustet lett. Så ned på Helene. Hun var nydelig, vakrere enn moren. Moren hennes var en fæl person, men han ville ikke si det til henne. Han kunne ikke.

Begge setter fart etter han.

Jonathan springer gjennom døren, runder høyre hjørne og brå stopper. Han nesten stuper ned på ansiktet. Det han møter var ikke som forventet. "Mor?". Ordene detter utfra Helene. Hun står bak Jonathan og måper. "Hva gjør du her?". Moren smiler. Smilet var ikke et "hei min datter" smil, mer et "dette var den verdenen jeg holdt skjult for deg slik at jeg kunne ødelegge den".

Kroppen hennes startet å skjelve.

"Dette var ikke det jeg trodde du skulle gjøre, Marius. Jeg trodde du skulle rømme en gang for alle og etterlate de ekle krypene dine her. La dem rotne i cellen jeg putta dem i.". En ond latter skjærte seg gjennom det store rommet de var i.

På alle veggene var det celler, rekker og rader. De var tomme, men i seks av dem, satt de. Satt de gjenværende menneskene i folket hennes.

Hun måtte knuse sin egen mor, trosse henne. Kjærligheten hennes til moren falt fra kroppen hennes nå, ga henne en ny kraft. Kraften til å knuse et annet menneske. Å være kald. Helene smilte til moren. "Jeg elsker deg.", hvisker hun sarkastisk og lukker øynene. Hun strekker armene hardt fram, tenker på å fryse moren , knuse henne og hennes medhjelpere. Fingertyppene hennes ble sylblå. Glødet. Hun hørte måping rundt seg og lukket dermed øynene opp. Moren og hjelperne var borte, men der de hadde stått lå det vann. Fem vanndammer. Hun smilte. En glede strømmet gjennom henne.
Hun hadde reddet folket hennes. Hun hadde funnet seg selv. Hun hadde klart det umulige.

Hun snudde seg, så rett i de vakre øynene til Marius. Hele ansiktet hans glødet av glede, spenning og følelser. Hun ga han en rask klem og sa "skal vi sleppe ut de andre?".

"Det er ikke nødvendig min kjære, de er ute og står rett bak deg allerede.", ler Marius.