Help me

2

Der ligger Adele i klassen død. Hun er full av blod og har blitt knivstukket til døde, men det kan også ha vært en bjørn. Jeg har ikke peiling på hva som foregår her. Michael prøver å ringe foreldrene hennes, men det er ikke dekning. Selvfølgelig er det ikke det, vi er jo midt i ingenmannsland. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal jeg få panikk eller skal jeg ta det med ro. Det er ikke lett å vite hva som er best.

- Greit, folkens gå og legg dere nå. Ikke få panikk, roper han men jeg ser at han er stressa. Selvfølgelig er han det, alle ville vel blitt det? Han er helt rød i ansiktet og svetten renner ned pannen hans. Han vet ikke hva han skal gjøre med kroppen til Adele, om han skal ta det med seg eller om han bare skal la det ligge. Han må si i fra til noen om kroppen, men det er jo null sjans å få dekning her. Vi går tilbake og legger oss i hvert vårt telt vårt.

- Åhh, du ligger på plassen min, klager Vanessa.

- Det gjør jeg ikke, roper jeg.

- Se så stor plass du bruker da, klager hun igjen.

- Jeg bruker stor plass?, se på din plass da, skriker jeg. Michael kommer inn og kjefter på oss.

- Det var hun som begynte, sier Vanessa. Hun høres ut som et lite barn.

- Samme det hvem som begynte, jeg vil ha ro. Klokka er to om natta, svarer Michael grettent.

Jeg legger meg til å sove med ryggen til Vanessa.

Jeg hører Mats og Isabella utenfor teltet. De går og hvisker og kysser, de har vært sammen siden de var tolv år og nå er vi seksten. Jeg er glad på deres vegne, men jeg lurer på hva de skal. Vi har ikke lov å gå utenfor teltet etter klokka ett, bortsett fra hvis du skal si noe viktig til Michael, men jeg vil ikke være en sladrehank. Dessuten så er det vel ikke så lurt å gå ut nå som vi vet at det er noe som truer der ute.  

Jeg våkner av den jævla megafonen til Michael. Jeg ser sikkert ikke ut på håret, men det er det minste jeg bryr meg om. Jeg tar på meg en joggebukse og en hettegenser. Jeg gidder ikke å ta meg sminke, mens Vanessa sminker seg som om hun skulle vært på en motegalla.

- Det står frokost på bordet der borte. Bare gå å sett deg, men ikke begynn å spis før alle har komt, sier Michael. Jeg går og setter meg , og Alex kommer og setter seg ved siden av meg.

- God morgen, sier Alex. Alex ser ikke trøtt i det hele tatt.

- God morgen, svarer jeg.

Vi begynner ikke å spise før en halvtime etterpå, fordi Vanessa selvfølgelig bruker så lang tid på sminke seg.

- Er ikke naturen i Canada bare nydelig? spør Michael oss. Bare hør på naturen, fortsetter han. Jeg himler med øynene og fortsetter å spise.

- Skal du ikke ha noe? spør jeg Alex.

- Nei, jeg er ikke sulten, svarer han.

Etter at vi hadde spist spør Michael om jeg og Vanessa kan gå ned i bekken og hente vann. Jeg vil være så lenge så mulig borte fra Vanessa, men det hjalp ikke å protestere. Vi sier ingenting på veien bort.

- Åhh, skoene mine er ødelagt, klager Vanessa. Jeg bare fortsetter å gå.

- Ja, gjør noe da, ikke vær så egoistisk, roper hun. Jeg stopper opp.

- Det er ikke min feil at du er så dum å tror at det er et moteshow på telturen, kjefter jeg. Hun ser fornærmet ut og prøver å fortsette å gå. Hun sjangler så mye at hun kunne ha falt nedi gjørmebekken når som helst. Vanessa vil selvfølgelig ikke hjelpe til med å bære bøttene som sikkert veier et "tonn".

- Beklager, jeg er ikke født til å bære tunge ting, jeg er bare født til å være pen, svarer hun da jeg spør om hun kan hjelpe til.

- Herregud, da får jeg gjøre alt selv, svarer jeg irritert. Hun trekker på skuldrene og fortsetter å gå tilbake. Det er jo ikke akkurat vits i at hun var med hvis hun ikke skulle gjøre noe. Jeg har bare lyst til å hive alt det iskalde vannet på henne og så kaste bøttene i hodet hennes etterpå, men jeg klarer heldigvis å kontrollere sinnet mitt. Plutselig faller Vanessa ned i gjørmebekken og skriker.

- Herregud, hva er det nå klager jeg.

- Du må komme og se dette, stammer Vanessa.

- Dramaqueen!

- Nei, jeg er seriøs, du må komme!

Jeg går bort, og der ligger Vanessa ansikt til ansikt med Mats og Isabella, og de er døde. Strupen er kuttet av. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men tenker at det beste er å si det til Michael. Jeg hjelper Vanessa opp og så løper vi tilbake til de andre. Michael rydder fra bordet da vi kommer fram.

- Har dere sett et spøkelse eller noe? ler Michael.

- Vi må vise deg noe, stammer jeg.

- Hvor er vannet? spør Michael.

- Drit i det jævla vannet! skriker jeg.

- Vanessa fant Mats og Isabella døde! roper jeg.

Jeg viser dem stedet der Vanessa hadde funnet Mats og Isabella, men da jeg kommer fram dit får jeg sjokk. Likene er borte, morderen må ha hørt at vi hadde fortalt Michael om likene. Alle begynner bare å le.

- Prøver du å narre meg? spør Michael irritert.

- Nei, det er sant, svarer jeg.

- Vanessa, du tror vel på meg? spør jeg desperat. Hun trekker på skuldrene.

- Kanskje, jeg bare innbilte meg det, svarer hun.

- Men jeg vet jo hva jeg så, roper jeg.

- Amanda, har gått fra vettet, jeg tror du trenger hjelp, sier Sam og ler. Alle begynner å le av meg, og jeg føler meg tåpelig, men jeg vet hva jeg så. Alle går tilbake mens jeg står og stirrer på gjørmepytten.

Jeg går tilbake etter nesten en time, jeg kan ikke tro at likene er borte. Jeg begynner å bli redd, noen av klassekameratene mine må nesten være morderen. I hvertfall en i nærheten, men vi er jo på ingenmannsland, hvem ellers kan det være?

Jeg grubler over hvem det kan være, hvem som var borte fra resten av klassen mest og til de tidene mordene hadde blitt begått.