Help me

4

Hva skjedde? Denne turen skulle bli koselig ikke rene blodbadet. Vil jeg overleve? Hvordan skal jeg komme meg hjem? Det er for langt til å gå. Tusen tanker svirrer i hodet mitt.

- Vi må holde sammen, sier Elizabeth.

- Det gjelder deg også Vanessa. Vi er lei oss for det som skjedde med Connor, men vi må gå videre. Ellers så vil vi alle dø, sier Olivia.

Vanessa bare stirrer ned i bakken.

Plutselig hører vi en lyd utenfor teltet. Vi stivner og sier ikke et ord i håp om at personen ikke vil høre oss. Åpningen på teltet bli åpnet opp. Inn kommer Malin.

- Jeg trodde du var død, hva skjedde? roper jeg.

- En person angrep meg, men jeg så ikke hvem fordi han eller hun hadde en maske på seg. Jeg lot som om jeg var død slik at personen skulle gå videre, men jeg lå der en stund, forteller hun. Så begynner hun å gråte.

- Unnskyld, det er bare det at det var ikke det jeg hadde tenkt meg skulle skje. Og så er Kristian dø, gråter hun og begynner og gråte enda mer. Olivia setter seg ved siden av henne og gir henne en klem og trøster henne. Vanessa sitter fortsatt og stirrer ned i bakken.

- Jeg er tørst og sulten, klager Michelle.

- Ja, det er vi alle, svarer Elizabeth.

Noen begynner og banke bak på teltet.

- Hva var det? gråter Michelle.

- Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det er så lurt å bli her, svarer Olivia. Vi løper ut av teltet og videre inn skogen. Jeg ser bak meg og bak meg er en person med en hvit maske som bare viser øynene. Personen løper fortere og fortere, og det samme gjør jeg. Bena mine verker, men jeg kan ikke stoppe nå.

Jeg løper bak en stein. Jeg er andpusten og jeg sliter med å være stille. Plutselig hører jeg noen nærme seg meg. Jeg sperrer opp øynene og ber til Gud om at personen vil gå vekk.

- Det er bare meg, sier Vanessa. Jeg puster lettet ut. Hun setter seg ned ved siden av meg.

- Jeg er lei meg for oppførselen min, jeg vet at jeg har vært skikkelig bitchy, sier Vanessa.

- Det går bra, men akkurat nå må vi bare tenke på å overleve og holde sammen.

Jeg hører skrik, men det er ikke akkurat nytt for meg.

- Hvem tror du morderen er? spør Vanessa.

- Jeg vet ikke, svarer jeg tilbake. Vanessa ser forskrekket ut.

- Hva er det? spør jeg.

Hun svelger dypt og peker bak meg slik at jeg skal snu meg. Noe sier meg at dette ikke bra. Jeg snur meg sakte. Bak meg står en person i svarte klær og en hvit maske og en kniv i hånda som er full av blod. Jeg rygger bak, men personen kaster kniven mot meg. Jeg klarer å dukke i tide, men før jeg vet ordet av det blir Vanessa stukket i armen.

Jeg tar med meg Vanessa og løp erbort. Jeg er ikke sikker på hvor morderen er nå, men jeg har ikke tid til å snu meg. Vi stopper etter en evighet. Jeg river av en bit av genseren min og surrer den rundt såret.

- Hvor er Malin egentlig, jeg så henne ikke da vi løp, sier jeg.

- Det gjør så vondt, gråter Vanessa.

- Ja, men vi må finne de andre, svarer jeg.

Vi går og leter etter de andre. Vi hører noen bak oss, men det er heldigvis bare Elizabeth.

- Elizabeth, vet du hvor de andre? roper jeg.

- Nei, jeg vet ikke om de er døde eller om de fortsatt lever, svarer hun med tårer i øynene. Men jeg ble ihvertfall nesten drept, fortsetter hun.

- Ja, samme her, svarer jeg.

Vanessa er for sjokkert til å si noe. Jeg er redd for hver minste lille lyd, men det er vel ikke så rart. Denne turen har gjort meg jævlig paranoid.

- Jeg er sulten, har noen mat, klarer Vanessa å presse ut.

- MAT, hvordan kan du tenke på mat nå! roper Elizabeth.

- Unnskyld, mumler Vanessa.

- Folkens, vi må roe oss ned, svarer jeg. Jeg ville helst unngå noe krangling, det ender aldri bra.

Plutselig kommer noen bak oss og overfaler Vanessa. Jeg ser meg panisk rundt etter noe å slå morderen med. Jeg finner en pinne og begynner å slå løs til Vanessa blir sluppet. Vi løper og gjemmer oss.

"Hvor lenge ville dette vare" er et spørsmål jeg har stilt til meg selv mange ganger.

- Der er dere, sier en stemme. Jeg snur meg, det var Olivia og Michelle. Vi gir hverandre en stor klem.

- Vet dere hvor Rebekka er? spør jeg.

- Jeg er her, sier hun bakfra. Øynene mine lyser opp. Jeg er så glad for at hun fortsatt er i live. Jeg slenger meg i armene hennes.

- Hva gjør vi? spør Rebekka.

- Jeg har ingen anelse, svarer jeg.

- Men hvem tror dere morderen er, det er ihvertfall en i klassen av de som fortsatt er i live, svarer Elizabeth. Det kan være Liam, David, Alex, Sam, Malin eller en av oss, fortsetter hun.

- En av oss, roper Michelle og sperrer opp øynene.

- Ja, har du aldri sett på skrekkfilmer, svarer Elizabeth.

- Nei, egentlig ikke, mumler Michelle.

- Jeg tror faktisk ikke at det er noen av oss, fordi ingen av oss har vært borte fra de andre når noen har blitt drept, sier jeg til de andre.

- Jeg tror at det ikke bare er en morder, men to, stepper Vanessa inn.

Jeg stusset litt på det hun sa, men etterhvert innser jeg at hun har rett.

Jeg har tatt feil av Vanessa. Jeg har alltid sett på henne som dum og blond, men hun er faktisk ganske smart. De andre hever øyenbrynene.

- Det kan faktisk være sant, fordi morderen hadde ikke klart å drepe alle på så kort tid, forklarer jeg. Bare tenk litt på det, fortsetter jeg.

- Ja, du har rett, sier Olivia.

- Jeg tror jeg holder på å klikke, sier Elizabeth.

Plutselig stivner Michelle til, hun har en kniv mot strupen. Og før jeg vet ordet av det faller hun på bakken og blodet siler ut.

Nå har jeg fått nok, men jeg ver ikke hva jeg kan gjøre. Morderen har en stor kjøkkenkniv, og jeg har ingenting. Jeg har ikke en sjanse.

Denne gangen løper jeg ikke. Jeg har lyst, men det er som om bena mine er festet til bakken. De andre løper sin vei. Rebekka prøver å dra meg med seg, men jeg er så godt som festet til bakken.

- Hva er det med deg, løp da! roper hun.