Carry On

Kapittel 40; Du er ikke alene

TAYLOR

Den neste gangen jeg hører skritt på trappen, er jeg overbevist om at det er Luke som enda en gang prøver å overbevise meg om å ikke være sint på Ashton. Ironisk nok fører dette til at jeg bare er irritert på dem begge to, og i en slags barnslig protest fokuserer jeg heller blikket i en helt annen retning.

"Jeg kommer ikke til å snakke med ham, Luke," mumler jeg. Ærlig talt, han var her i går, har han tenkt å komme i dag også? Jeg begynner straks å se for meg at Luke daglig vandrer opp og forteller meg at jeg er egoistisk, som om jeg ikke fikk det med meg den første gangen. Jeg liker Luke, og jeg beundrer tålmodigheten, men likevel gjør det meg bare irritert.

"Luke?" Jeg holder nesten på å skvette da jeg innser at denne stemmen er en del lysere enn Lukes. Øynene mine flytter seg fra gulvet og detter på en jente med platinablondt hår, denne gangen løst og fallende nedover skuldrene hennes som en foss.

"Ashley." Navnet hennes faller fra leppene mine før jeg i det hele tatt forsøker å stoppe det, og tonen avslører hvor overrasket jeg er over å se jenta her. Hun pleier riktig nok å spise lunsj ved bordet jeg sitter på, men til tross for de endeløse timene jeg har hørt henne snakke om sko, kan jeg i grunn ingenting om henne, annet enn at hun er så langt unna Madison at jeg virkelig ikke forstår at de var venner.

Hun ser på meg med en blanding av medlidenhet og panikk. Panikken er ikke overraskende. De fleste om dagen pisser på seg bare de ser meg, livredd for at jeg skal brekke sammen bare de sier noe feil. Det eneste som faktisk overrasker meg i blikket hennes, derimot, er medlidenheten.

Du kjente henne ikke en gang.

"Jeg bare tenkte du... Trengte noen å snakke med," innleder hun, og jeg merker munnen min falle åpen.

Ashley, snakke om noe annet enn sko? Jeg ville ikke bli overrasket om hun sammenlignet situasjonen med da noen sølte appelsinjuice på de splitter nye UGGs-ene hennes. Når jeg ser på henne er alt jeg ser hvordan hun ville sagt; "De UGGs-ene var mitt favorittpar. Jeg vet hvordan det er å miste noen."

I stedet, til min overraskelse, setter hun seg bare ned, knærne presset opp mot brystet, og blikket hengende på flekken med luft jeg vanligvis pleier å følge med på.

"Hun har ligget der hele tiden," er det første hun sier. "Jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Jeg har vært der flere ganger, og hele tiden..."

Det er nøyaktig dette som gjør det så ironisk når folk begynner å frykte meg, redd for å si noe som kan såre mine skjøre følelser. I grunn er det som om hele nabolaget har bestemt seg for at Taylor er en skrøpelig gjenstand av glass, og sier du noe annet enn hvor fint været er, kan hun knuse rett foran øynene deres.

Det er idiotisk. Jeg vil ikke ha meningsløse samtaler som føles som om de leses av fra et dårlig manus. Hva tror de, at hvis de ikke nevner min døde bestevenn, vil jeg på magisk vis glemme henne?

Det er der de tar feil. Jeg vil ikke glemme henne. Jeg har allerede begynt å glemme hvordan ansiktet hennes så ut, trekkene er ikke like tydelige lenger. Av og til er det nesten så jeg glemmer hvordan stemmen hennes hørtes ut, og det er dét som er det skremmende, ikke at noen minner meg på at hun levde.

Det kommer likevel som et sjokk hvordan Ashley, skoelskende, platinablonde Ashley, er den som forstår dette. Hun innleder ikke samtalen med å si noe meningsløst, hun forteller meg rett ut at fy faen bestevennen din lå på bunnen av en innsjø imens jeg hadde piknik over den.

Jeg har aldri trodd jeg en dag ville relatere til jenta som sitter tvers ovenfor meg ved lunsjbordet.

"Jeg vet det," er alt jeg sier. Jeg har tenkt på det konstant. Jeg lette etter henne der en av de første dagene hun var borte. Det falt meg aldri inn å lete under overflaten. Jeg klarte ikke en gang å se for meg at hun kunne ha druknet.