Carry On

Kapittel 19; Det er mye du ikke vet om meg

T A Y L O R

Vi ender med å dele oss i to, og Calum og Luke nøler ikke med å løpe oppover gata imens de roper høyt etter Ashton.

Jeg snur meg til Michael, som står og biter seg nervøst i leppa, med hendene i lommene og et bekymret utrykk. Jeg får nesten lyst til å gå og klappe han på ryggen som en skikkelig mamma eller noe, for han er utrolig nusselig når han er bekymret. Men jeg er for fokusert på å finne Ashton til å tenke på noe annet.

Det ender med at vi sprader nedover veien i motsatt retning av Calum og Luke, og nærmer oss kirken, parken og en barnehage. Jeg er ganske sikker på at Ashton ikke kommer til å dra til en barnehage, av alle steder, så det må enten være kirken eller parken. Jeg har ingen anelse om han er religiøs eller ikke, men akkurat det orker jeg ikke tenke på. Vi bør heller lete alle steder så fort som mulig, for er det èn ting jeg vet om Ashton, er det at man aldri vet noe når det kommer til ham. Han gjør som det passer seg, og tenker ikke over konsekvensene. Så da kan man vel spørre seg selv hvorfor jeg i det hele tatt hjelper til med å lete etter ham.

Vi stopper ved kirken, som etter mørkets frembrudd ser fryktelig skremmende ut. De høye trærne kaster lange skygger på bakken, og jeg føler meg nesten som et barn igjen.

Vi leter bak hver gravsten, hvert tre og hvert eneste hjørne av kirken, men det er ingen spor etter ham. Jeg ser raskt bort på Michael, som ser ut til å nekte å miste håpet.

"Parken?" Spør jeg, og han nikker. Vi forlater kirkegården og beveger oss mot gaten igjen. Den eneste lyden det er å høre, er den svake klikkingen av skoene våre mot asfalten. Luften er fuktig og kald, og det begynner å danne seg et svakt lag med frost på bakken.

Jeg gløtter bort på Michael, som stadig ser seg rundt på leting etter kameraten sin.

Jeg har bare kjent ham i noen timer, men likevel hater jeg å se ham sånn.

"Hvordan var Ashton... Før?" Spør jeg, og prøver å la være å skjelve. Michael's blikk møter mitt, og jeg innser hvor trist han ser ut. Men da han begynner å tenke på gamle Ashton, går tristheten over i et lite smil og han ler.

"Han var livredd for ender," ler han, og jeg har problemer med å se for meg en som Ashton være redd for ender.
"Og så sang han konstant. Helt seriøst, det var sykt irriterende."

Jeg ler, fremdeles føles bildet av Ashton som synger og løper livredd fra ender helt fremmed for meg. Det kan umulig være samme person? Hva kunne muligvis forandre en person så mye?

"Vent... Synger Ashton?" Spør jeg, og lurer øyeblikkelig på hvordan det ville høres ut. Michael nøler.

"Nja, ikke når det er seriøst. Ingen vet hvorfor, da. Han er faktisk ganske flink." Han trekker på skuldrene og får tilbake det triste utrykket. Jeg bestemmer meg for å ikke spørre noe mer.

Etter et langt øyeblikks stillhet, snur han seg mot meg igjen.

"Kjenner du Ashton godt, egentlig?"

Jeg biter meg i leppa. Sannheten er vel strengt tatt at jeg ikke kjenner Ashton i det hele tatt.

"Eh, jeg vet ikke. Noen ganger føles det som det, og i det neste..." Begynner jeg, og strever etter ord å fullføre med.

"I det neste røyker han og lurer på hvorfor i helvette du snakker med ham." Sier Michael. Jeg nikker nølende. Michael sukker.

"Han er sånn med alle. Helt siden det har han bare... Stengt alle ute."

Jeg lovte meg selv å ikke spørre noe mer, men dette ene spørsmålet er jeg redd kommer til å sluke meg hel om jeg ikke får vite svaret. Dette ene, siste spørsmålet, og jeg skal aldri spørre noe mer om Ashton. Noensinne.