Bad Love

1.Starten

"Sover du?" hørte jeg en stemme si ved siden av meg. Jeg åpnet øyne halv veis  opp, og fikk se ei jente med brunt hår, grønne øyne, og et vakkert ansikt. Jeg gliste bredt og ristet på hodet. Jenta bare himlet med øynene som svar. Jeg lokket øynene, og jeg hørte hun bevege seg bort til sofaen igjen. Jeg smilte forsatt og la meg til rette i senga. Men etter rundt 10 sekunder slo jeg øynene opp. Jeg satte meg opp, og fikk se jenta sitte i sofaen og lese en bok. "Dette er kjedelig  Victoria," klaget jeg og så på boka hun leste.Victoria himlet med øynene. "Må du ha noe å gjøre hele tiden, Sebastian ?" spurte hun meg og så opp fra boka hun leste. "Ja tenk," svarte jeg og akte meg mot veggen.Victoria  bare lo, og ristet på hodet. Men hun forsto ikke. Ikke at mange gjorde det. 

Jeg knipset med den ene hånda, og to blå figurerer dukket opp. Jeg hørte Victoria gispe og jeg så opp. Hun stirret på meg, med frykt og nysgjerrighet i blikket. Hun så meg aldri bruke kreftene mine. Hun viste jeg kunne det, og hun hadde sett det en gang før. Men det er år siden nå. Jeg smilte, og viftet med fingeren til figurene. De startet å danse rundt, men jeg viftet med fingeren en gang til. Plutselig hadde begge figurene et sverd og et sold. De startet og slåss. Jeg smilte fornøyd og så på den lille kampen som ble vist foran meg. Jeg hørte Victoria mumlet noe, men jeg hørte ikke hva. Jeg så skarpt på Victoria, men hun så ikke på meg, men på kampen. Jeg smilte og knipset mot figurene, våpnene forsvant, og de startet og danse igjen. Jeg nikket med hodet mot Victoria, og de danset bort til henne. Hun så fascinert på dem, da de danset rundt henne. Jeg lo lavt, og stirret på Victoria. Hun var vakker for å være dødelig. Mange gutter var på knærne etter henne, men jeg? Nei, jeg hadde kjent  Victoria hele livet hennes. Også var jeg homo, så jeg hadde ikke slike følelser for jenter, og sånn var det bare. 

Jeg sukket, og viftet med fingeren, de blå figurene forsvant. "Senere;" sa jeg til Victoria som så ganske skuffet ut. Hun nikket, og fant fram boka igjen. "Sååå, er det noe nytt fra skolen?" spurte jeg.  Victoria var mine øyne og ører på skolen. Siden jeg ikke gadd og gå på skole, så gjorde hun det for meg. Eller nå er hun jo 20, så hun er der som hjelp, men det fungerte like godt. "Ja faktisk," sa hun. Jeg hevet et øyebryn. Jeg likte ikke stemmen hun brukte. "Det skal begynne en ny gutt og en ny jente," sa hun forsiktig. Jeg sperret øynene svakt opp. "Hva heter dem?" spurte jeg med flatt stemme. "Jeg tror det var, William Storm, og Rose Storm" sa Victoria. "William Storm? Rose Storm?" spurte jeg. "Ja, det var det Kari Berit sa." 

"Er de her? Nå, i dag?" spurte jeg ivrig. Victoria himlet med øynene, og nikket på hodet. Jeg spratt opp av senga, og skallet i takket. Victoria lo, men jeg brydde meg ikke. Jeg gned med i pannen, mens jeg gikk bort til skapet mitt. Jeg dro ut en svart bukse og en genser.  Jeg snudde ryggen til Victoria og dro av skjorta jeg hadde på meg. Jeg kunne nesten høre henne himle med øynene. Jeg lo høyt og dro av pysjbuksa. Jeg dro den svarte buksa på meg, og genseren min. Jeg gikk bort til speilet og knipset med fingrene. Og vips jeg hadde en hårbørste i hånden. Jeg gredde ut flokkene, men så bustet jeg det litt. Jeg stirret litt på meg selv i speilet. Gransket ansiktet mitt, den litt spise haken, de høye kinnbeina, den rette nesen og øynene. Men øynene skilte seg ut. De var Isblå. Og pupillene? Vel de var avlange som på en katt. Jeg ristet litt på hodet, også var de normale. Jeg smilte til speilet, og jeg så de spisse hjørne tennene, som på en katt. Jeg bøyde meg og fant en caps, jeg satte den på hodet, og snudde meg mot Victoria. 

Hun gransket meg. "Vet du, for å være en demon, kan du ligne litt på en engel, vet du det?" sa hun. Au, den sved. Jeg likte ikke at hun kalte meg demon, eller en engel. Jeg sendte henne et stygt blikk. Hun så det ikke. "Jeg går ut," sa jeg, mens jeg gikk mot døra. Jeg ville ut så fort som mulig. "Lykke til," hørte jeg Victoria rope etter meg, mens jeg gikk  til gangen. Det var snart sommerferie, så det var ganske varmt ute. Og da kom alle problemene også. Jeg dro på meg noen joggesko, og gikk ut. 

Jeg bodde på en ganske øde plass. Victoria bodde i landbyen, men jeg bodde i skogen. Jeg hørte fuglene plystre, og sola varmet, en fin dag. Jeg plystret litt mens jeg gikk noen meter. Men så stoppet jeg.  Jeg kunne jo bare teloportere bort ditt. Jeg knipset med fingrene, og blå flammer slukte jeg. 

Da flammene slapp meg, så jeg de første husene. Jeg så bilene kjøre , barn og unge rope og løpe rundt, foreldre som satt med venner og drakk kaffe. Jeg ble stående en stund og se på dem.  En gang for lenge siden hadde jeg vært som dem. Trodd verden var perfekt, at monstre bare var historier. Til jeg ble en demon selv da. Verden og livet mitt, ble revet fra meg.Og de jeg var glad i, de fikk aldri sett meg igjen. Og nå, var alle døde. Men det er flere hundre år siden nå.  Men jo eldre jeg ble, jo mindre brydde jeg meg om dem. Joa, jeg har elsket i dette livet, men aldri funnet kjærligheten.  

Jeg sukket, jeg var ikke her for å tenke på livet mitt. Jeg var en demon, ikke et menneske. Jeg sukket igjen. Nå måtte jeg finne William. Jeg hater fremmede folk. Kanskje de roter i saker som de ikke skal rote i.  Og da var det mitt ansvar. Noen ganger lurte jeg på, om hva som skjedde vis jeg fortalte sannheten til alle, men da ville sikkert en del monstre komme, og det er nok her i fra før! Jeg var kanskje ikke glad i mennesker, men jeg ville ikke at folk skulle dø, for da måtte jeg rydde opp. Og det er mye styr. 

 Jeg startet og gå. "Vel, tid for litt spenning, William skal få se hvem som er sjefen her" sa jeg høyt. Ingen svar. Men vis noen hørte meg, er jeg ganske sikker på at de løp vekk, fort som fy.

DA VAR DEL UTE! WOW. men jeg må bare si, dette blir en STOR utfordring. siden det er om en gutt... jeg er ingen gutt. så ja.  ehhh så ja, men siden Sebastian ikke er et menneske, såå blir det litt enklere! (Håper jeg) Håper dere likte denne delen!

Pus out