Bad Love

3.Krangel

"Du er gal, vet du det?," sa Victoria til meg og travet frem og tilbake på gulvet. Jeg sendte henne et sykt blikk fra der jeg lå. "Du har snakket med han EN gang, også sier du det? Du ber om bråk!" kjeftet hun. "Jeg hørte hva dem snakket om, ikke du," sa jeg rolig. "Lucas fortalte alt om onkelen, og hva han sa om meg!" sa jeg heftig. Victoria ble stum. "Det er din egen feil," sa hun stille. "Ja jeg er fult klar over det takk," sa jeg surt. Jeg likte ikke i det hele tatt at vi snakket om dette. Jeg hørte henne bable i bakgrunnen men jeg overså henne. "Kan vi slutte og snakke om dette?" spurte jeg. Jeg avbrøt henne mitt i en tale som jeg ikke hadde hørt noe av. Hun nikket, og jeg så at hun var sur. Dritt sur. 

Jeg strakte på meg der jeg lå i senga. "Hvor mye av det Lucas sa var sant?" spurte Victoria forsiktig.  Jeg sukket, dro den ene hånda gjennom håret mitt. "Alt," sukket jeg, og rullet rundt i senga, så jeg ble liggende på magen. Jeg lokket øynene, og sukket. "Vet du hvordan det er?" spurte jeg. "Nei," sukket Victoria. "Det er forferdelig," sa jeg.  Jeg rullet rundt igjen og ble liggende på ryggen. Jeg pirket borti ribbeina mine. "Mennesker er forferdelige, dere dreper hverandre, skader hverandre, utrydder hverandre, men dere er jo samme art! Hvorfor drepe din egen art?" spurte jeg og så bort på Victoria. Hun sa surt tilbake på  meg. "Kanskje alle skulle vært monstre og Demoner da," sa hun spydig. "Nei, for mye kaos, og dessuten er mennesker nyttige, til noe," sa jeg spydig tilbake. "Å, hva da?" 

Jeg sukket, og krangle med Victoria var egentlig ganske gøy. Men det var det ikke nå. "De demonene som er som meg, vi kan overta menneske kroppen. Vi bytter sjeler, på en måte. Du ser hva som skjer, men ingen ser deg. Man blir på en måte en dukke," sa jeg. "Er det alt dere demoner trenger oss mennesker til?" spurte hun surt. "Eh nei, men kan vi ikke snakke om dette?",spurte jeg, og så bort  på Victoria. Hun nikket og satte seg ned i sofaen. Jeg så opp i taket. 

 Jeg hadde ikke vært der. I virkeligheten. Nei, i drømmene hans. Ja, jeg er som Bill Cipher fra det Gravity Falls showet som går på tv. 

Og ja Cipher familien lever, Bill Cipher også. Men han er ikke en flyvende trekant, som vil ødelegge hele universet. Og Dipper Pines og Mabel Pines? De lever. Men jeg har aldri brydd meg om dem. Og nå tenker du: Er ikke dette en fanfiksjon av Gravity Falls? Svaret er nei. 

Dette er en historie om kjærlighet, vennskap, hat, forelskelse, ofring, krig og mye mer. Men forskjellen er at MIN historie er fra ståstedet til den onde, til demonen, til skurken i historien, OG det er forskjellen, historien min skiller seg ut, men det er alltid noen eller noe  som skiller seg ut, ikke sant?