Bad Love

2. Første Møte

Jeg gikk sakte bortover gangfeltet. Alt så ut som det skulle, ikke kaos, ingen som sprang naken rundt i gatene (som faktisk har skjedd) og kanskje var det min skyld, men det er lenge siden nå. Jeg så rundt meg. Det var ikke mange mennesker her, men det var sikkert flere ved sentrum. jeg så ned i veien, og rundet et hjørne. 

Jeg krasjet inn i en levende kropp, jeg kom med et utrop, og faller bakover. Jeg traff bakken hardt. "Faen," sa jeg høyt, og ristet på hodet. Jeg åpna øynene og så noen bein foran meg. Jeg så opp, og så en høy gutt stå foran meg. Han så skremt ned på meg. "Sorry," sa han og rakte meg hånden. Jeg tok den, og han dro meg opp.  "Takk," sa jeg og så ned på gutten. Han bøyde hodet bakover, og så nysgjerrig på meg. Han var nesten et hode kortere en meg. "Jeg er Sebastian," sa jeg og smilte. "William," sa han. "William Storm?" spurte jeg fornøyd. Selvfølgelig var dette han. Jeg kjente vært eneste ansikt i byen. Pluss han hadde i løpt hylene vekk fra meg, vis han viste hvem jeg var. William nikket og så litt skremt ut. "Hvordan..." Jeg avbrøt han. "Skolen." Han så  veldig forvirret ut. "Men jeg så deg ikke....." Jeg avbrøt han en gang til. " Jeg kjenner folk på skolen," sa jeg.  Han nikket sakte, og jeg så på han. Han hadde nøttebrunt hår, og en caps trøkket ned i pannen. Han hadde nøttebrune øyne. Jeg så ned og så capsen min ligge på bakken. Jeg bøyde meg ned,og plukket den opp. Jeg satte den på hodet, og smilte med hele ansiktet. Jeg så han rykke litt til. "Hyggelig og hilse på deg William, men jeg må dessverre komme meg hjem," sa jeg. "Snakkes." Jeg snudde meg og begynte og gå. "Hade," hørte jeg han mumle. Og jeg smilte.

William's Pov

Jeg så etter den fremmede gutten. Jeg klarte ikke å få bilde av smilet hans ut av hodet. Jeg ristet på hodet og snudde meg. Jeg skvatt til, for bak meg sto Lucas. "Så der møtte du Sebastian," sa han. Han smilte, og smilet hans var mer varmt en Sebastians. Jeg smilte tilbake "Ja jeg gjorde vel det," sa jeg og sukket. "Vel, han er en merkelig gutt, han er vel rundt 17 år, og bor et sted i skogen" sa Lucas og trakk på skulderen. Jeg kastet et blikk og så Sebastian gå over en baketopp, så var han borte. Jeg snudde meg, og Lucas gransket meg. "Så du øynene hans," spurte han. Det hadde vært et rart spørsmål men det var det ikke nå. Jeg nikket sakte. "Ja de var Isblå," sa jeg. "Og da han smilte hadde han spise hjørnetenner," sa jeg. Lucas nikket sakt og begynte og gå vekk fra meg. Jeg startet og gå etter han. "Det skjer rare ting, her i denne lille byen," sa Lucas helt plutselig. "Barn forsvinner, vokse som babler om monstre i skogen, og noen babler om en gutt," sa han bittert. "En gutt?" spurte jeg. "Ja, han skal være høy, Isblå øyne, blond, spise hjørne tenner," sa han spydig. "Onkel  min bablet om det en gang, da vi var i butikken. Og plutselig kom Sebastian inn. Onkelen min, han stivnet til for Sebastian gikk rett mot oss. Og da han kom frem,  tok Sebastian Onkel på skulderen og sa: Ikke rot i sakene mine igjen, så bare gikk han. Onkel ble stille og så sa han til meg: Ikke gjør det samme som jeg gjorde gutt," sa Lucas bittert. "Hva mente han med det?" spurt jeg. 

"Han mente at sakene til Sebastian er hans," sa han og sukket. "Da han døde, så døde han i skogen. Vi fant han 2 dager etter han var savnet. Han hadde piske merker over hele ryggen, alle bein var brukket, og noen hadde skrev et en lapp, der det sto: Hans egent valg. Folk mistenkte Sebastian, men de fant ingen bevis," sa han trist. Jeg kastet et blikk på skogen. Hvem kan ha drept han, tenkte jeg og fulgte etter Lucas. "Hvem tror du det var?" spurte jeg. Han sukket. "Sebastian," sa han spydig. "Jeg leste en bok jeg fant på rommet til Onkel en gang, og der sto det: Etter og sakt det til Sebastian smilte han og lo. lo en trillene latter. "Vis du sier til noen at jeg er en demon, dreper jeg deg, knuser alle beina i kroppen din" sa han, og jeg viste at han mente det. Min teori var sann. Jeg tror det sto det, og da jeg viste det til politiet, sa de at det hadde klikket for Onkel, og kanskje har de rett," sa han. Jeg klappet han på skulderen. "Det finnes ingen bevis på at han ikke er et menneske," sa han frustrert og gned seg i ansiktet. "Vel jeg gidder ikke og lette mer, det er uansett flere år siden nå," sa han. "La oss finne på noe," sa jeg og han smilte. "Ja la oss finne på noe," svarte han.

Da jeg gikk hjem, fikk jeg følelsen at noen stirret på meg. Jeg snudde meg, og gispet. Bak meg sto Sebastian. Han lente seg mot et tre. Jeg stivet. "Er du smart, så ikke gjør som Onkelen til Lucas," sa han høy og gransket neglene sine. "Hva mener du?" presset jeg fram. Jeg ville løpe. Men beina mine ville ikke lystre. Han så opp, og smilte. "Hold deg unna mine saker," sa han. Og så var han borte. Han bare forsvant. Jeg ristet på hodet. Jeg så rundt meg. Jeg var alene. Helt alene. 

DA VAR DEL 2 FERDIG!! YEY. 

 HÅPER DERE LIKTE DET.

Pus out.