Remember me?

Forklaring

(Unnskyld hvis det er mange skrivefeil! Skrev dette kapittelet på 10 minutter! Dette var det andre kapittelet som ble slettet)

"Der er de!" Roper Mina og peker på 2 politi bilers som kjører mot oss.

"Hva har skjedd her?" Spør han ene og kommer mot oss. "Hun her! Klarte å forsvare seg!" Sier Louis og tar meg på skuldrene.

"*DN?*" spør han andre når han kommer ut av bilen og ser meg. "Far?" Sier jeg. Jeg går ikke mot han. Sånn som andre ville ha gjort hvis de ikke har sett foreldrene sine på mange år. "Godt å se deg i igjen! Lenge siden sist!" Sier han og kommer mot meg, men stopper et par meter fra meg. "Godt å se deg og igjen!" Sier jeg og prøver å høres som om jeg mener det. "Så, det er du som har slått ned disse?" Spør han og smiler. "Ja! Du har rett. Det er alltid godt å ha noen grep i baklommen" sier jeg og ler litt for meg selv. "Vel, vi får ta disse fyrene" sier far og tar de med seg inn i bilen. "Dere skal også bli med" sier han andre. "Vi?" Spør Louis redd. "Ja, vi må vite hva som har skjedd, og hvordan" sier han. "Ok" sier vi og går mot bilene.

"Kjenner du de mennene?" Spør en politi som heter Jørgen. Vi er inne i et rom. Det er bare meg og Jørgen. Vi sitter ved et grått bord. "Nei, jeg har aldri sett de før" svarer jeg. "Hvordan møtte du de første gang?" Spør han og noterer. "Vel, jeg var inne i det smuget, så kom de mot meg og sa at jeg skulle bli med de, men jeg ville ikke. Så jeg løp vekk." Svarer jeg. "Hvorfor var du inne i smuget?" Spør han mens han ennå ser ned på notatene sine. "Vel, jeg var lei meg for noe. Og når jeg er lei meg for noe, liker jeg å hver alene". "Truet mennene deg og vennene dine?" Fortsetter han. "Vel, de kidnappet, Harry, og sa at de ville bytte han mot meg. Men jeg vet ikke om det kalles truing" sier jeg usikkert. "Hvordan sluttet dette?" Spør han. "Vi møtte opp. Jeg kunne noen grep, så jeg brukte de på dem" sier jeg. "Hvordan kan du de grepene?" Spør han. Jeg sukker. Ikke fordi det er vanskelig å snakke om, men fordi detter er dødskjedelig! "Faren min ville alltid det beste. Så han lærte meg noen grep i tilfelle det skulle skje noe" svarer jeg og ser ned i bordet.

"Noen av vennene dine sa noe om armene dine" sier han og løfter et øyenbryn. Jeg ser raskt opp. "Hva sa de?" Spør jeg, selv om jeg visste svaret. "Kuttene" sier han enkelt og reiser seg. Jeg sukker igjen. Han setter seg på huk og drar opp genserarmen. "Vel, dette var ikke bare noen få!" Sier han og tar genserarmen ned. "Hvorfor?" Spør han og setter seg igjen. "Vel.... Jeg hadde en kjæreste før. Han meldte seg på X-Faktor og han lovet å huske meg. Så møtte jeg han for noen uker siden tror jeg. Så husket han meg ikke" sier jeg og en tåre faller fra øyet. "Jeg skjønner, men det er ikke lurt å kutte seg" sier Jørgen. "Bor du alene?" Spør han. "Jeg skulle flytte inn til de vennene mine, men så ble Harry borte, og nå vet jeg ikke." Sier jeg og sukker. "Ok, fordi du kan ikke bo alene" sier han. "Hvorfor ikke?" Spør jeg ogs er forrvirret ut.