Kall meg Lucifer

Hallo der ^^

Vil bare gjøre en ting klart her, pliz ikke døm denne boken fra første kapittel. Det skal bli en skummel og brutal fortelling, det kan jeg love deg c; Den første delen er bare en liten introduksjon skjønner du… Kan ikke love dere at den blir sånn altfor lang, men jeg håper dere liker den da c:

Notat til meg selv : Hvis du ser dette her i fremtiden… JA, du var en dust som skrev dette.

xxxx

Jeg er Jon, en deprimert 16 åring uten venner. Jeg er vel den minst populære gutten på hele trinnet, men det er jo egentlig ikke rart heller da.

 For det første, jeg HATER de fleste folkene jeg vet hvem er. Hyggelig er jeg heller ikke, og det er 100% klar over, for hvorfor skal jeg være hyggelig med folkene som ikke hyggelige med meg?

 Smile gjør jeg sjeldent. Bare når jeg finner noe morsomt på tumblr eller ser at de ’kule’ folka gjør noe dumt.

Hver gang jeg går forbi noen så ignorer de meg, eller så ser de på meg og begynner å le. Ikke det at jeg bryr meg eller noe, men det er sykt irriterende.

Men nok om meg..

Jeg våknet opp av den fæle pipende lyden fra vekkerklokken min. Gud, jeg kan ikke fordra den lille maskinen, så jeg dyttet den av nattbordet som jeg alltid pleier å gjøre. Rart at den fortsatt virker.

Jeg rulla ut av sengen, tok på meg noen klær, spiste frokost, pakket sekken min, og begynte å gå til skolen. Morningene mine var veldig ensomme, for mamma dro alltid tidlig på jobb og pappa jobbet overalt rundt i Norge, så han kom bare hjem én dag i uken eller til spesielle anledninger.

Når jeg kom til skolen og tok mitt første steg inn i skolens område ringte det inn. Wow, ringeklokken misliker meg visst den også.

 Så langt hadde dagen hatt samme flyten som alltid, helt til jeg kjente noe prikke meg på ryggen.

Det var ’henne’. Den eneste personen som faktisk legger merke til meg, Elsa. Øynene hennes møtte mine med et smil. ’’Morn’ Jon!’’ Sa hun raskt før hun gikk litt foran meg og forsvant inn dørene til skolen.

Elsa.

Elsa var den eneste personen som faktisk kunne se meg, og det er en av de få tingene som faktisk gjør meg glad i hverdagen. Når jeg sier Elsa tenker du nok på den disney prinsessa fra filmen ’Frozen’, men denne jenta var det litt motsatte.

 Håret hennes var ikke langt, hvitt og flott. Det var rotete, svart og kort. Hun var ikke populær, men heller ikke en taper som meg.

 Smilet hennes var hjertevarmende, de nøttebrune øynene hennes var også hjertevarmende. Jepp, hele henne var hjertevarmende, og av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke snakke med henne. Hele meg stanser hver gang hun kommmer nær meg, og hver gang jeg prøver å snakke med henne, vil ikke ordene mine ut… Rart.

Jeg kom inn i klasserommet. Alle de grusomme menneskene pluss den ene engelen satt allerede på plassene sine.

Alle sammen satt og pratet og lo, men stoppet idet de fikk øye på meg.

Ugh…

For å være ærlig så bryr jeg meg ikke om hva de tenker. Jeg bryr meg ikke om hva de ser i meg, for jeg er bare meg selv, og ingen kan gjøre noe som helst for å gjøre meg til noen andre.

Jeg subbet bort til den fryktelig klisjée helt-bakerst-i-hjørnet pulten min og satt meg ned der.

Frøken Jacobsen kom inn i klasserommet og startet opp dagen. Huff, jeg hater veldig mange mennesker, men akkurat Jacobsen ligger på topp fem et sted. Jeg kan slettes ikke fordra henne.

Tispe...

Siden det var mandag begynte timene med historie, det var helt klart det verste faget. Alt det handler om er jo kjedelige folk som er døde for lenge siden, og i hvilket yrke får man bruk for det liksom?

Det eneste jeg gjorde under timen var å stirre ut av vinduet, og heldigvis for meg så er frøken Jacobsen en gammel dame som bare om noen få år kommer til å bli både blind og døv, så hun oppdaget meg ikke nei.

’’I Frankrike 1789 blah blah blah…'' Trøøøtt… ''Revolusjon blah blah blah…'' Fader, glemte mat… Plutselig kjente jeg mobilen min vibrere i lomma, noe som fikk meg til å skvette litt.

Hvem sender melding til en gutt under skoletid?

Langsomt trakk jeg opp mobilen min og så en melding på låst-skjermen min.

’’God dag, Jon.’’

Tre ting var rart med dette: For det første, noen sendte meg en melding. For det andre, ingen bruker ’god dag’ lenger. Nå skriver folk ting som ’Skjer?’ og ’yo’. For det tredje, så har jeg aldri sett nummeret før, enda det var noe kjent med det.

501201901.

Jeg swipet meldingen til side og skrev inn koden på mobilen min.

’’Hvem er du?’’

’’Kall meg Lucifer.’’