Kall meg Lucifer

Er virkelig en halvveis-fremmed villig til å lage meg middag...?

Lyden av ringeklokka mi. En nostalgisk og traumatisk lyd i mine ører. Det hadde kun vært 4-5 dager, men det føltes som en evighet. Øynene mine åpnet seg til et tungt belyst herpet soverom fra et hjørne. Ryggen min føltes som en sopp helt stuck i veggen, og jeg måtte slite opp den støle kroppen fra gulvet. 

Fader...

De glohete føttene mine tråkket over det bomba gulvet mitt med bøker og knuste cd'er, men jeg tenkte ikke over det, for det sto noen utenfor døren og ventet på meg. Når jeg hadde kommet meg ut av rommet mitt var det som å lande på en ny planet. Temperaturen, ryddigheten og sist men ikke minst det jævla sterke lyset. Vedsiden av meg hang det et speil på veggen, og naturligvis så jeg meg selv i det. En, blek, kvisete, trøtt, gutt med latterlige store poser under øyene. En morder. 

Jon Shinoda... 

Det var den igjen, ringeklokka. Så jeg trasket ned trappen, stilte meg foran døren og åpnet den. Sollyset var vondt, men ikke like vondt som slaget jeg fikk i nesa mi før jeg rakk se hvem som sto der.

''Hnnnghhhh!'' Kom det ut av meg der jeg sto bøyd ned og meg begge hendene foran nesen min. For hvem i all verden er det som hilser sånn? Øynene mine åpnet seg til å se en sort skikkelse forme seg i sollyset. Jeg ble bare stirrende, og det virket ikke som denne personen ville gjøre meg mer vondt.

''Du.'' Hørte jeg komme fra personen, og til min store overaskelse var det en jentestemme. Ettersom jeg bare sto der og stirret begynte detaljene på skikkelsen og dukke opp.

Diana...?

Av alle folk måtte det være den sure kjærringa. Men det kunne jo vært verre. Hva med hvis politiet hadde kommet på døren min?

''Hva faen vil du?'' Jeg prøvde å høres så truende ut som mulig, men det nyttet ikke etter som jeg sto der i en så sutrete stilling.

''Du burde takke meg.'' Kom det ut av henne, og det fikk meg til å se rødt.

''For at du slo meg? Fytti hælvete.''

''Du er en morder.''

Øynene mine sperret seg opp, og det var ganske tydelig at hun hadde knekket meg allerede. Spørsmålet var bare hvordan hun hadde funnet det ut.

''Vet du hva. Ring politiet. Det er ingen som bryr seg. Ikke engang meg.''

Jeg stilte meg opp og tørket bort litt blod på nesen min med armen mens jeg sto der og kikket ned mot henne. Men hun gjorde ingenting, bare sto der og kikket på meg med et hevet øyebryn som om hun var skuffet. 

''Jeg sa ikke at det å være en morder er en dårlig ting...''

Nok en gang stivnet jeg helt og ble stirrende på henne med store øyne.

''Faktisk, så har jeg ikke noe imot at du har drept noen. Jeg mener, Elsa var jo en horebukk.'' Blikket henne vendte seg ned og det svarte håret hennes skjulte mesteparten av ansiktet der hun sto og lagde sirkler på bakken med foten sin. 

''Greit, men hvis du ikke er her for å anmelde meg, kan du gå da?'' 

''Nei.''

''Hvorfor?''

Hun svarte ikke, bare kikket opp mot meg og dyttet meg svakt til side for å kunne komme inn i gangen.

''Øy øy øy, hva gjør du?''

''Jeg bosetter meg. Du har vel ikke noe imot det, Jon?''

Bosetter..?

''Uhm, jo. Dette er mitt hus, og jeg kan ikke bare ta inn andre folk, så stikk nå..''

Nok en gang svarte hun ikke, bare vippet av seg de svarte conversa sine og trasket inn.

''Er du dævhø-''

Men, kanskje ikke dette er en så dårlig ide...

Hun vet hemligheten min på et eller annet vis, men hun bryr seg ikke...

Og jeg har vel alltid ønske å bo med en jente siden jeg ble 12...

Mor og far er borte for godt, så ingen kan nekte meg...

Vi får se, og hvis hun ikke oppfører seg så kan jeg jo dre-...

Kaste henne ut...

''Så, hva vil du ha til middag?'' Jeg våknet fra tankene mine og fikk se en smilende Diana stå rett foran meg. Jeg klarte ikke smile tilbake, for det er ikke hver dag noen som henne står der og vil lage middag til deg. Og hun smilte også, noe jeg aldri trodde jeg skulle se. For å være ærlig, så var hun litt søt. Nei, drit fin faktisk.

''Uhm...'' Jeg var sjokkert, og kinnene mine hetet seg opp litt.

Fader...

Er virkelig en halvveis-fremmed villig til å lage meg middag..?